Hvem får erstatning ved yrkessykdom?

Håkon Lasse Leira, overlege ved Arbeidsmedisinsk avdeling, St. Olavs Hospital i Trondheim
Helge Kjuus, avdelingsdirektør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt i Oslo
DEN SOM FÅR en yrkessykdom i Norge, skal ikke ha økonomisk tap på grunn av sykdommen. Rettighetene er lite kjent og kravene til godkjenning er uklare. Underforbruket av ytelser er sannsynligvis betydelig. Rettssikkerheten på dette området er ikke god.
Et nytt forslag til regelverk som Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) har sendt ut på høring, bidrar ikke til å klargjøre hva som skal kreves for godkjenning.
Kravene
Den som får en yrkessykdom i Norge, skal ha alle utgifter dekket - og eventuelt tap i fremtidig inntekt skal kompenseres av arbeidsgivers forsikringsselskap. Reglene på dette området er dermed vesentlig bedre enn de reglene som gjelder for sykdommer med annen årsak.
Begrepet yrkessykdom er et juridisk begrep definert i folketrygdloven, og bare sykdommer der det foreligger meget god vitenskapelig dokumentasjon av årsakssammenheng, kan gi rett til yrkessykdomsytelser. Til nå har for eksempel verken muskel- og skjelett, eller psykiske lidelser med bakgrunn i arbeidsmiljøet, blitt godkjent.
For de sykdommene som kan godkjennes, kreves det et «karakteristisk sykdomsbilde», og at visse krav til eksponeringen (i tid og mengde) må være oppfylt. Dessuten kreves det at andre mulige årsaker ikke skal være mer sannsynlige enn den arbeidsmessige eksponeringen.
Dette siste kravet gir rom for stor usikkerhet og avgjøres i all hovedsak på grunnlag av noe tilfeldig skjønn i NAV og Trygderetten.
Arbeidsforhold
I tillegg til kravene i folketrygdloven reguleres rettighetene på dette feltet av Lov om yrkesskadeforsikring. Denne loven administreres av den enkelte arbeidsgivers forsikringsselskap. Den har noen andre bevisregler enn folketrygdloven slik at noen sykdomstilfeller kan bli godkjent etter denne loven, men avslått etter folketrygdloven.
Dette kommer av at folketrygdloven baserer seg på den såkalte hovedårsakslæren, mens lov om yrkesskadeforsikring baserer seg på det som kalles betingelseslæren.
Hovedårsakslæren sier at sykdommen skal godkjennes dersom arbeidsforholdene er den viktigste årsak til sykdommen. Dersom en annen årsak blir ansett som viktigere, kan sykdommen bli delvis godkjent som yrkessykdom med tilsvarende avkorting av ytelsene. For eksempel kan NAV vedta at en røykende smelteverksarbeider med kols kan få 30 prosent av sykdommen godkjent som yrkessykdom, mens 70 prosent skal tilskrives tobakksrøyking. Etter betingelseslæren vil støvet i smelteverket kunne bli sett på som en nødvendig betingelse for sykdommen som derfor vil bli godkjent i sin helhet etter lov om yrkesskadeforsikring.
Behandles forskjellig
NAV arbeider etter hovedårsakslæren og mener at ulike årsaker til sykdom kan tilskrives prosentvis årsaksvekt, som vist i eksemplet over. Dette er det vitenskapelige holdepunkter for å gjøre i gruppeundersøkelser, men ikke for enkeltindivider. For eksempel kan en blant 100 røykende smelteverksarbeidere med kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) regne seg frem til at 80 prosent av dem har fått sykdommen på grunn av røyking - og for eksempel 60 prosent på grunn av smelteverksstøv (altså samvirke hos de fleste).
Det ingen kan si, er hvem av smelteverksarbeiderne som skal puttes i den ene eller den andre årsakssekken. NAVs praksis med å overføre disse prosentene til en 100 prosent-modell på enkeltindividnivå, er det ikke vitenskapelig grunnlag for. I hvert enkelt individ har både tobakksrøyken og smelteverksstøvet bidratt, i tillegg til andre kjente og ukjente delårsaker, så å angi den enkelte delårsaks bidrag i prosent, blir meningsløst.
Konsekvensen av dette blir at to personer med samme tilstrekkelige arbeidseksponering blir behandlet forskjellig bare fordi den ene også har vært utsatt for andre relevante eksponeringsfaktorer.
Betingelseslæren er derfor bedre i tråd med medisinsk årsakstenkning på dette området. Alle sykdommer har flere årsaker, herunder ulike genetiske forutsetninger. Om en av disse nødvendige delårsakene var fraværende, ville sykdommen ikke ha oppstått.
Forvirring og underrapportering
At vi har to lover med ulike regler, har ført til mye forvirring. I tillegg er det en betydelig underrapportering av yrkessykdommer i Norge.
Noe av denne underrapporteringen kan ha sammenheng med det uklare regelverket. For eksempel antar Helse og omsorgsdepartementet (HOD) at det kommer 20.000 nye tilfeller av kols i Norge hvert år. Det er internasjonal enighet om av cirka 15 prosent av all kols er yrkesbetinget, noe som i Norge ville tilsvare cirka 3000 tilfeller årlig. Arbeidstilsynet får melding om cirka 50 tilfeller, og en mindre del av dem får sykdommen godkjent som yrkessykdom. Underrapporteringen for yrkesbetinget kols kan derfor antas å være betydelig.
Det samme gjelder for arbeidsrelatert astma og andre yrkessykdommer.
Bedre rettssikkerhet!
Regelverket på dette området har ikke blitt vesentlig endret på over 50 år. Samtidig har kunnskapen om sammenhengen mellom arbeid og helse/sykdom endret seg fundamentalt. AID har nylig sendt ut til høring et forslag om å samordne regelverket om yrkessykdom i folketrygdloven, og i lov om yrkesskadeforsikring til en felles arbeidsskadelov. Samtidig er det foreslått å utvide listen for sykdommer som kan godkjennes. Blant annet er noen muskel- og skjelettlidelser foreslått tatt med.
Forslaget tar ikke stilling til om hovedårsakslæren eller betingelseslæren skal gjelde for den nye loven. Dette spørsmålet har også vært vurdert tidligere. Det såkalte Kjønstad-utvalget presenterte sitt syn i en offentlig utredning i 2004, nr 3, Arbeidsskadeforsikring. Der ble det forutsatt at betingelseslæren måtte gjelde for et nytt sammenslått regelverk. Departementet bør følge denne innstillingen og dermed bidra til bedre rettssikkerhet på dette feltet.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/09