Hensynet til den syke...

Reidar Schwebs, privatpraktiserende psykiater. Har arbeidet med katastrofepsykiatri i Forsvarets sanitet. De senere årene har han arbeidet med alderspsykiatri.
DEN SYKES VEL er den høyeste lov – som det heter på latin: «Salus aegroti suprema lex»: Å hjelpe den syke, går foran alt. Et uttrykk som skal være legenes valgspråk.
Både på førstesiden og på side seks i Dagens Medisin (04/2009) går det frem at undervisningsdekan Are Holen ved NTNU i Trondheim opplever at leger er for selvopptatte. På side 3 i samme avis setter lederartikkelen et spørsmålstegn til dette og inviterer til debatt om den nye legerollen.
Hva er helhetstenking?
Are Holen vil ha mer helhetstenking inn i undervisningen av legestudenter. Men hva menes egentlig med helhetstenking? Begrepet er ikke definert, men brukes i en lang rekke sammenhenger, de fleste utenom helsevesenet. Google har over 3000 treff på dette ordet. Professor dr.med. Steinar Hunskår ved Universitetet i Bergen skriver at legen ikke skal være en servil medisinmann med reseptblokk. «Derfor utfordrer helhetstenkingen oss som fagfolk, og det er bra» (Under Ulriken nr 02/2002).
Da jeg som budsjettansvarlig avdelingsoverlege fikk høre fra den økonomiansvarlige at intet annet enn budsjetter hadde betydning, hadde han ut fra sitt ståsted helt rett. Økonomien var hans ansvar, og han var jo ikke forpliktet av noe legeløfte. Nedskjæring var jo til pasientenes beste.
Men dette utfordret min helhetstenking. Hadde økonomi overtatt som høyeste lov? Omfanget av behandlingstilbudet måtte kuttes, det vil si behandling av færre pasienter, men uten å gå på akkord med forsvarlighet. En lege på sykehus arbeider innenfor gitte rammer. Utenfor rammene er legene avskåret ansvar. 
Fagfolkene må si ifra
Dette kan politikere, administratorer og økonomer uten etiske forpliktelser, mislike eller se i øynene. Når et behandlingstilbud nedlegges, må de som er ansvarlige for vedtaket om nedleggelse, tåle å høre at behandlingsforhold avskjæres. Når det på grunn av manglende ressurser er knapphet på et behandlingstilbud og ikke mulig med behandling straks, må de økonomiske beslutningstakere finne seg i at det oppstår ventetid på behandling med pasienter i kø.
Dette ligger utenfor en leges myndighetsområde. Dette må legen respektfullt kunne si ifra om uten å risikere kritikk for illojalitet.
Når antallet institusjonsplasser i psykiatrien i løpet av en 30-40-årsperiode mer enn halveres, i den tro at distriktspsykiatriske sentre (DPS) skal overta behandlingen, og politiet på grunn av dette får ansvar for å håndtere de dårligste pasientene, er dette forhold fagfolk må si fra om, både før, under og etter den politiske beslutning.
Blir ikke hørt
Jeg tror ikke legene er for selvopptatte til å si fra. De blir bare ikke hørt. Jeg har selv opplevd at det fra arbeidsgiver ikke ble ansett som god tone å gå offentlig ut mot en forestående politisk beslutning, fordi det allerede var politisk enighet om vedtaket.
I tillegg kommer taushetsløftet og munnkurven som legen avkreves ved ansettelse. Man ønsker heller ikke gjerne å være illojal. For legens arbeidsgiver, og for politisk bestemmende myndighet, passer det utmerket at en lege er opptatt med seg selv og sine pasienter, og kun det.
Jeg tror ikke den nye legerollen i dag skiller seg vesentlig ut fra den gamle. Rollen må bare møte utfordringene i vår tid. Et opphøyet, autoritært språk basert på selvopptatthet vil ikke bli forstått. Legen må gi klare og enkle meldinger både til pasienter og samarbeidspartnere. Legen må gjøre helt klart hvilke muligheter og begrensninger han/hun har.
Behandlerens rolle
Individlojaliteten må bevares innenfor det enkelte behandlingsforhold. En avgjørelse om anvendelse av ressurser er administrativ eller politisk, og den regulerer tilgang av helsetjenester, men ikke en leges behandlingsforhold til den enkelte pasient. Økt eller nedsatt forbruk at helsetjenester er en politisk sak.
Som helsearbeider kan legen bare være ydmyk og vise respekt for administrative vedtak, men selvsagt gi varsel om konsekvensene som vil følge av disse.
Det virker litt for summarisk uttrykt dersom direktør Gunnar Bovim ved St. Olavs Hospital mener at legene heller må bruke sin empatiske evne til avveiing mellom sympati for den enkelte og for helheten fremfor å bruke sin faglige autoritet på hva som er faglig best.
Et styrende prinsipp
Dette legger fra legens synspunkt opp til en kunstig motsetning mellom den enkelte og fellesskapet. Man kan i et behandlingsforhold ikke prioritere mellom den enkelte pasient og fellesskapet, selv om det selvsagt er et økonomisk paradoks at en komplisert behandling av en enkelt pasient kan koste like mye som en enkel behandling av flere pasienter.
Dersom undervisningsinstitusjonene har maktet å formidle etiske verdier, og dersom eldre generasjoner leger har lyktes med erfaringsoverføring til yngre leger - som også selv er selvstendige og trekker sine egne konklusjoner - vil dette danne grunnlag for en mer nyansert oppfatning av legers «selvopptatthet», helhetstenking og den nye legerollen.
En lege må som tidligere være klar i sin behandlerrolle, der pasienten har førsteprioritet. Legerollen i dagens medisin innebærer helhetlig tenking med legenes valgspråk som styrende prinsipp, men i tillegg ikke minst respekt for - og god dialog - med andre profesjoner og aktører.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/09