Et øyeblikk for legen – selve livet for pasienten

Kronikk: Elisabeth Arntzen, lege og forfatter

ENDELIG GRAVID – 32 år gammel. Overraskende, og etter mye strev. De vordende foreldrene er overlykkelige. Nå er hun 13 uker på vei.

Bare ni år gammel fikk hun diabetes type 1. Fra den dagen fikk hun aldri «fri». Blodsukkeret kan ikke være for lavt, da kan hun få føling og miste bevisstheten. Blir det for høyt, kan det ende med syreforgiftning og stå om livet. I tillegg lurer alltid faren for alvorlige senskader i bakhodet.

BLODSUKKER-KAMP. Hun ble strålende mottatt på det større sykehuset. De veiledet henne, og satte i gang elektronisk overvåking av blodsukkeret. Veldig betryggende, men jobben med å holde blodsukkeret på rett nivå, natt og dag, er det bare hun som kan gjøre. Insulinpumpe med sensor har hjulpet veldig.

De siste åtte ukene har det vært mye kvalme, hormonsvingninger og høyt og lavt blodsukker om hverandre. De vordende foreldrene er vel vitende om at gravide med diabetes har større sjanse for fosterskade og spontanabort. «Er det liv?», ble en konstant bekymring.

Kampen for et normalt blodsukker har vært strevsom. Hver dag kommer hjertesukket: «Jeg skjønner ingen ting av dette blodsukkeret». Angsten for fosterskade og spontanabort ligger høyt i bevisstheten hos de begge.

HÅPET. Oppfølgingen på sykehuset av endokrinolog, gynekolog, diabetes-sykepleier, optiker og ernæringsfysiolog har vært betryggende. Dette ga mot til å dra på ønskeferie til Lofoten. De så frem til kontrolltimen i uke 12. Da skulle de igjen få vite med ultralyd hvordan det sto til i magen, om det var liv.

Det ble tog for fly for å holde risikoen for spontanabort lavest mulig. 22 timer hver vei. De dro hjem en uke før ferien var slutt. De så med skrekkblandet fryd frem til å få vite om fosteret levde og så friskt ut. Kunne de begynne å tro at dette skulle gå bra?

LEGEN. Forventningsfulle troppet de opp på sykehuset rett fra natt-toget. Endelig ultralyd!

Legen leste på papirene, så på dem og sa: «Hvorfor skal jeg ta ultralyd nå? Det er ikke noe som er viktig for meg å se etter! Jeg setter dere opp til ultralyd i uke 18».

I løpet av disse sekundene brast hjertene til de unge. Legen var så bestemt. De turte ikke si det som var så viktig for dem. Om det var liv i magen.

LIVSKVALITETEN. De orket ikke tanken på å reise hjem. Redningen ble en privat gynekolog. Gleden over å se at det var liv, og at alt så bra ut, var enorm. Nå ble det lettere å kjempe videre for et normalt blodsukker.

Denne historien viser hvor stor betydning den korte samtalen mellom legen og pasienten kan ha for livskvaliteten til pasienten. Pasienter som kommer til kontroll på sykehuset, har naturlig nok forventninger om å få den eller de undersøkelsene de er lovet på forhånd. I dette tilfellet ultralyd. Dette gjelder selv om en annen lege gjennomførte forrige kontroll. Her hadde en annen lege planlagt ny ultralyd i uke 12.

Den nye legen hadde kanskje faglige grunner for å vente med ultralyd. Også for kvinner med diabetes. Men han forklarte ikke hva grunnene var. Han bare bestemte seg for å endre på det som var bestemt. Tok kun hensyn til det han mente var viktig og riktig, ikke det som pasienten tenkte var viktigst med undersøkelsen.

SAMSPILLET? Hvorfor spurte ikke legen hva hun syntes om å utsette ultralyd-undersøkelsen? Svaret hadde nok ikke handlet om medisinske kriterier og verdier, men tryggheten ved å vite at det var liv, og at det så bra ut. Ut ifra dette kunne de ha diskutert om det fantes andre måter enn ultralyd, som kunne gi svar. Hvis det ikke fantes andre måter, ville det ha tatt bare noen minutter å bruke ultralyd.

Leger må ta seg tid til å spørre pasienter hva de mener om behandlingen og hva som er viktigst for dem. De må også samarbeide godt, slik at alle følger de nasjonale faglige retningslinjene og lytter til pasientenes individuelle behov.

De to kommende foreldrene har en krevende periode bak seg, og kanskje enda mer krevende foran seg, med fare for alvorlige komplikasjoner på grunn av diabetes. Mulig varige øyeskader har allerede dukket opp. Måtte lykken stå mitt barn og kommende barnebarn bi, og alle involverte samarbeide godt om det som blir viktigst for disse to fremover.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at personene hun omtaler i teksten, er forfatterens datter og hennes kjæreste. Begge har samtykket til at kronikken publiseres.