Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Tor Levin Hofgaards blogg Publisert 2015-10-20

Det trange diagnosespråket

At vi har et språk for det som plager psyken vår, er ikke det samme som at vi sykeliggjør normalreaksjoner. Derfor reagerte jeg da allmennlege Gisle Roksund nylig erklærte at ”psykiatrien er i dyp krise” i et innlegg i Aftenposten.

Jeg vil være den første til å heie på alle som er står opp mot sykeliggjøring av normalreaksjoner. Som psykologer har vi et faglig utgangspunkt som i stor grad kan hjelpe til å plassere menneskelige opplevelser inn i en ramme der de kan beskrives som normale reaksjoner på det livet bringer på vår vei. 

Les innlegget Hvilken krise i psykiatrien?

Debatten om diagnoser i psykisk helse har pågått i mange år både nasjonalt og internasjonalt. Normalisering er en vesentlig del av det vi bidrar med i møte med dem som søker hjelp. Vi har også i flere år påpekt overfor myndigheter og politikere at vi bør kunne hjelpe folk uten at vi skal måtte sykeliggjøre det de søker hjelp med gjennom diagnoser. 

Og ting er i ferd med å endre seg, i et tett samarbeid mellom brukere, faget og politikerne. Det lover bra. Når vi nå jobber frem en ny forståelse for psykiske plager og lidelser, og nye måter å hjelpe på, er det samtidig viktig at vi sier farvel til en tenkning som tar utgangspunkt i et rent bio-medisinsk perspektiv på psykisk helse.

Psykiske lidelser har noen særtrekk. Det viktigste er kanskje at de nettopp ikke er bio-medisinske sykdommer. De er altså ikke ”sykdomstilstander” som kan måles eller studeres i kroppen. Diagnosen kan derfor ikke settes med utgangspunkt i ”bestemmelse av sykdommens art”.  

Det har imidlertid lenge vært en antagelse at psykiske lidelser er sykdom. Da  diagnosesystemet DSM-III kom i 1980, ble det understreket at diagnosene nettopp ikke er uttrykk for konkrete enheter som kan gjenfinnes i kroppen. Det ble likevel antatt at forskningen etterhvert ville avdekke disse enhetene. I 2015 har vi ennå ikke klart å identifisere en eneste psykisk sykdom. Men de psykiske diagnosene er i økende grad blitt brukt som om de representerer tilstander der man har faktisk kunnskap om årsaken. 

Status er slående enkel: Det finnes ikke forskning som viser at psykiske lidelser er sykdom i tradisjonell forstand. Derfor bør vi heller ikke forholde oss til dem som de skulle være det. 

Innebærer dette at psykiske diagnoser må kastes på historiens skraphaug?

Nei, jeg tror ikke det. Og det er her jeg mener en viktig nyanse går tapt i diagnosedebatten.  Den store utfordringen er ikke at vi diagnostiserer, men at vi forholder oss til diagnosene som medisinske snarere enn psykologiske fenomener.   

Den grunnleggende medisinske forståelsen av sykdommer innebærer at de er tilstander som rammer individet. Sykdommer er forårsaket av  ”noe” som angriper en frisk organisme, og som man enten fjerner eller legger til rette for å leve med. Dette er grunnen til at man gir medikamenter for psykiske lidelser. Vi antar at det fins  ”noe” biologisk inne i kroppen som lar seg behandle. 

Det er denne forståelsen som er feil. Psykiske lidelser, og diagnosene som beskriver dem, er samlebetegnelser på opplevd lidelse, Den er høyst reell for dem som opplever den. Det er snakk om plager og lidelser som fører til at folk faller ut av skole og arbeidsliv, som gjør det vanskelig å opprettholde et sosialt liv med andre og som kan gjøre det vanskelig å ivareta omsorgsoppgaver. Selv om depresjon og angst ikke kan gjenfinnes i kroppen som en svulst eller et brekt bein, er det lidelser med høyst påviselige konsekvenser. 

En bio-psyko-sosial forståelsesramme gjør – i motsetning til en bio-medisinsk – det mulig å hindre disse effektene. Den aller viktigste forskjellen mellom de to måtene å forstå lidelse på er hvordan vi behandler dem.  Vi kan dempe smerten ved psykiske lidelser, men vi kan ikke medisinere dem bort.  Med terapi kan man gi folk verktøy for å oppnå varig endring. Diagnosene gir oss viktig informasjon om hva slags type plager pasienter sliter med. De er meningsfylte beskrivelser av plager som gir nyansert og bedre informasjon enn ”maur i rompa” og ”sangvinske personligheter”. 

Så lenge vi forstår hva en diagnose for psykisk lidelse faktisk er, og tar høyde for svakhetene, trenger vi heller ikke være så redde for at vi skal sykeliggjøre. Det dreier seg i et nøtteskall om å gi lidelsene et navn og hjelpe dem som lider: Det er både et etisk ansvar og god samfunnsøkonomi. 

Skal vi lykkes, må vi la den psykologiske tenkningen i den bio-psyko-sosiale modellen få den plassen den må ha i de psykisk helsetjenestene. Og bare med dette utgangspunktet vil det kunne skje helt nødvendige endringer i de tilbudene mennesker får når de opplever at livets bør blir for tung å bære alene. 

Kommentarer

Tor Levin Hofgaard

Tor Levin Hofgaard er psykologspesialist og bloggen er skrevet i perioden han var president i Norsk psykologforening. Han jobber fra 1/1-2020 i MOMENT organisasjon og ledelse. Bloggen er avsluttet.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!