Norges posisjon som velferdsnasjon del 2: Nåsituasjonen og de viktigste barrierene

Norge står overfor betydelige utfordringer knyttet til videreføringen av et bærekraftig velferdssamfunn. Norges utfordring handler om å skape mer for mindre, skape nytt næringsliv samt videreutvikle velferdsmodellen vår slik at den står seg også i fremtiden. En helsenæring som produserer attraktive løsninger og tjenester innenfor forebygging, effektive helsetjenester, tidlig og presis diagnose og behandling er ett av svarene på dette. En utviklet helsenæring er også et sentralt bidrag til etablering av flere arbeidsplasser, behovet for økte eksportinntekter og til at flere kan inkluderes i arbeidsstyrken. Dette er andre del av en miniserie som beskriver hvordan vi kommer oss dit, første del finner du her.  

Erkjennelse 

I 2016 ga Menon Economics ga ut den første samlede rapporten om den norske helsenæringen. Rapporten viste at næringen var i rask vekst. Den viste også at hele åtte av ti bedrifter hadde globale ambisjoner fra dag én. Mange – også Abelia – oppfattet dette som at vi nå var på god vei mot å utvikle et nytt næringsben som samtidig kunne bidra til å fornye helse- og omsorgsektoren. Nå ser vi en annen virkelighet.  

Norsk helsenæring synes å være "born global" av nødvendighet – fordi hjemmemarkedet ikke fungerer, og fordi andre land er kommet mye lenger. Vi er nødt til å lykkes bedre med å koble næringsutvikling med fornying av helsetjenesten. 

Det mangler ikke aktivitet og innsats, men jeg ser få tegn til kursjustering. Det investeres milliarder i oppgradering av IT-systemer, men fortsatt er manglende infrastruktur for samhandling vårt største hinder for en helhetlig helsetjeneste som organiserer seg rundt pasientens behov. Bedriftene opplever det som vanskelig å samhandle med det offentlige, og mange gode ideer forsvinner i møte med innfløkte beslutningsstrukturer og juridiske hindre basert på tradisjonelle måter å levere tjenester på. 

Resultatet er at stadig flere bedrifter sitter på gjerdet, satser globalt eller vrir innsatsen mot å utvikle løsninger rettet mot privatmarkedet der det kan være lettere å få innpass. Dette øker faren for fragmenterte helsetjenester med pasientinformasjon på ulike plattformer, og som samfunn tar vi ikke ut fornyingspotensialet. 

De viktigste barrierene 

Gjennom Abelias topplederforum for utvikling av helsenæringen har vi kartlagt en rekke barrierer som står i veien for utvikling av denne næringen. Det er særlig tre bakenforliggende utfordringer vi må adressere i fellesskap: 

• Manglende kjennskap til hva markedet kan tilby
• Manglende insentiver i helse- og omsorgssektoren til å gjøre ting på nye måter
• Manglende rolleavklaringer mellom offentlig og privat sektor 

Dette er relativt godt kjente barrierer, men som det er krevende å løse. Løsningene fordrer en større grad av felles innsats enn vi har sett til nå. Tradisjonelt har næringslivet pekt på barrierene fra sitt ståsted, og det offentlige fra sitt. Skal vi finne gode løsninger, må vi lukke dette gapet. 

Manglende kjennskap til hva markedet kan tilby   

Bedre anskaffelsesprosesser kan spare offentlig sektor for 20-30 milliarder kroner i året, ifølge blant andre Menon. Det er med andre ord mulig å utnytte samfunnets ressurser langt bedre og samtidig oppnå flere andre formål: Bedre leveranser, nødvendig innovasjon i offentlig sektor og et mer innovativt næringsliv. 

Dialog er helt avgjørende for å få innblikk i hva markedet kan tilby. Men bedriftene opplever fremdeles mer enn en armlengdes avstand mellom helsesektoren og næringslivet til tross for at hindringer som tidligere lå i anskaffelsesregelverket har blitt fjernet. Når næringslivet ikke får komme med forslag til løsninger, går man glipp av innovasjon som konkurranse i et marked naturlig fører med seg. For at nye løsninger skal føre til innovasjon med bedre kvalitet og mer effektive tjenester, må innkjøpsprosessen også ivareta brukerbehov, opplæring og forankring i tjenesten. Det er i dag mangel på virkemidler som sørger for dette. Hvis den som bestiller produkter og tjenester kun ser etter kjente løsninger til lav pris, vil offentlig sektor levere dårligere tjenester til sine innbyggere enn hva markedet er i stand til å bistå med. 

Usikkerhet om hva som finnes i markedet fører i noen tilfeller til at offentlige virksomheter bygger opp interne fagmiljøer for å løse problemene selv. Sett fra et samfunnsperspektiv er dette uhensiktsmessig og medfører en økt risiko for utvikling av løsninger basert på utdatert teknologi. Konsekvensen for pasienter og helsearbeidere er dårligere løsninger og tjenester. 

Virkemiddelapparatet jobber med å utfordre fraværet av dialog med markedet, og for å skape trygghet i offentlige virksomheter rundt hvilke faser i en anskaffelse der dialog er både juridisk mulig og til fordel for sluttbrukerne og det offentlige. Dette er gode grep, men farten må økes og metodene må videreutvikles. 

Manglende insentiver til å gjøre ting på nye måter  

Presset på spesialisthelsetjenesten er enormt, og det er en ambisjon om å flytte deler av behandlingen ut til kommunene og hjem til folk. Vi har gode eksempler på sykehus som følger opp disse ambisjonene i praksis, men som hindres av at refusjonsordninger ikke underbygger dette skiftet. 

Sykehuset Østfold har i samarbeid med en leverandør utviklet en løsning der pasienter som er i kreftbehandling kan ta enkle prøver hjemme. Dette vil gi økt trygghet for pasienten og et presist grunnlag for en løpende vurdering av når behandlingen bør gis. Pasienten slipper å reise til sykehuset for å få cellegift dersom de ikke er friske nok, og sykehuset unngår å måtte kassere kostbare medisiner og å få inn pasienter som ikke kan behandles. Dagens refusjonsordninger understøtter ikke denne type behandling som både vil effektivisere sykehusets drift, spare samfunnet for store unødvendige kostnader og gi kritisk syke pasienter en bedre hverdag og mer presis behandling. Sykehuset mister inntekter, og det blir et hinder for implementering av løsningen. 

Det er også vanskelig å stimulere til endring når kostnaden kommer ett sted, mens løsningen og effekten kommer et annet sted. Det som sparer én kommune for store kostnader, finner ikke veien over grensen til nabokommunen, eller mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Oppfølging av kroniske pasienter er et godt eksempel, tiltak for å hindre reinnleggelser er et annet. 

Finansieringssystemene i helsetjenesten er i liten grad tilpasset nye og bedre måter å behandle pasientene på. Det medvirker også til at løsninger som utvikles gjennom gode nasjonale initiativ, som for eksempel nasjonalt program for velferdsteknologi, ikke spres og skaleres i det tempo vi trenger for å kunne ta ut effekten av investeringene. Endring av takst- og refusjonsordninger må skje mye raskere og med en helt annen dynamikk enn det som er tilfelle i dag. Vi foreslår derfor en aktiv utprøving av ulike innretninger av takst- og refusjonsordningene. Store deler av denne utforskingen kan simuleres i første omgang, for deretter å prøves ut i enkelte helseforetak eller mellom enkelte kommuner. 

Manglende rolleavklaring mellom offentlig og privat sektor  

Manglende rolleavklaring mellom offentlig og privat sektor gir grobunn for misforståelser og myter, som igjen blir et hinder for samhandling. Det er behov for en prinsipiell avklaring om hva staten selv skal gjøre, og hva som skal overlates til markedet. I dag er det betydelig usikkerhet knyttet til næringslivet bidrag som partner for innovasjon og gode løsninger. Denne usikkerheten er også en medvirkende årsak til at flere investorer synes lunkne til å investere i den norske helsenæringen, som jo også er avgjørende for å skalere nytt næringsliv. 

Det er ikke vanskelig å forstå at det offentlige har behov for å sikre pasientdata og skape systemer som gir en sømløs flyt av informasjon mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Men jeg etterlyser en tydelighet på hvordan staten tenker, og en tydeliggjøring av helsenæringens plass og rolle i dette store arbeidet. Fraværet av dialog rundt dette blir et hinder for god utnyttelse av den samlede kunnskapen og innovasjonskapasiteten i markedet. Prinsipielt sett skal offentlig sektor ikke drive egen utvikling av løsninger, men så langt som mulig benytte seg av markedet. 

Nå har vi sett på nåsituasjonen og dagens problemer. Det er på tide å se fremover og peke på noen løsninger. Det skal jeg forsøke i neste innlegg.