Legemiddelindustriens samfunnsrolle

Legemiddelindustrien legger ned en uvurderlig innsats i å utvikle medisiner som redder liv og holder oss friske.

Helsetjenesten skal selvsagt betale en pris som reflekterer utviklingskostnadene og gir en fornuftig avkastning. Men industrien kan ikke skyve pasienter foran seg for å presse fellesskapet for penger.

Legemiddelselskapene har en spesiell rolle i samfunnet. Bak nye og gamle medisiner ligger det innovasjonsarbeid i verdensklasse. Pasienter og ansatte i helsetjenesten kan dele sine ønsker om nye medisiner, men det er nitid arbeid som avgjør hvilke sykdommer vi kan lege.

Vi må la de beste hodene få løse medisinske gåter i godt samarbeid mellom grunnforskning, klinikk og industri. Ingen står klare til å utvikle nye legemidler dersom ikke legemiddelindustrien gjør det.

Å utvikle nye legemidler tar lang tid og har stor økonomisk risiko. Legemiddelselskapene må ha inntekter og høye marginer for å finansiere utvikling av medisiner til nye pasientgrupper. Det er likevel grenser for samfunnets betalingsvilje - og evne. Som både farmasøyt og helsepolitiker skal jeg her gi bransjen tre gratis innspill som kanskje bidrar til å friske opp synet på egen samfunnsrolle:

1. Helsetjenestens oppgave er å hjelpe flest mulig, innen de rammene vi har til rådighet.

Norge har en god helsetjeneste, men det står pasienter i kø og det finnes sykdommer uten behandling. Skattepengene må benyttes slik at pasienter som kan kureres blir friske, og slik at pasienter som ikke har et behandlingstilbud kan få et håp. Når et legemiddelselskap priser seg langt utover rimelighetens grenser, rammer det andre pasienter. Vi kan bare bruke den samme kronen en gang. Det er en myte at Norge har særskilt høye legemiddelpriser, vi har tradisjon for godt prioriteringsarbeid og effektive prisforhandlinger. Vi ser at firmaene som har en konstruktiv tilnærming i disse, kommer raskere i mål. Enkelte legemiddelfirma melder sågar at det er i Norge dette arbeidet går raskest.

2. Legemiddelindustrien og den offentlige helsetjenesten er gjensidig avhengige av hverandre.

Sykehusene er viktige partnere for legemiddelindustrien, som kunde og i utviklingsarbeidet. Pasienter inngår i kliniske studier for å teste effekten av nye medisiner. Offentlige forskningsressurser bidrar i utviklingen, og helsetjenesten betaler når legemidlene tas i bruk.

Når enkeltselskaper krever overpris for enkeltprodukter går det på bekostning av andre helseformål. Dette er kortsiktig, og går på bekostning av langsiktig lønnsomhet i industrien. Dersom ingen kunder har råd til produktene man utvikler, går det til slutt ut over produsentene. En offentlig finansiert helsetjeneste kan ikke ukritisk akseptere nye metoder, uten henblikk på pris.

Da svikter man ansvaret for helheten.

3. Det er etisk uforsvarlig å holde pasienter som gisler for høy betaling.

En tredje grunn til å prise legemidler fornuftig, er det etiske aspektet. Sluttproduktene fra legemiddelindustrien har stor innvirkning på folks liv og helse. Det krever en særskilt varsomhet i hvordan selskapene går frem overfor pasienter og helsetjenesten.

Eksempelet Spinraza er blant de groveste jeg har sett. Selskapet Biogen har sluttutviklet en medisin som kan gi disse barna et mye bedre liv. Fantastisk forsknings- og utviklingsarbeid, men slett markedsføringsarbeid, jeg frykter at denne enkeltsaken river ned mye av omdømmet til en stor og viktig bransje for oss alle. Det må være en sammenheng mellom utviklingskost og sluttpris.

Biogen betalte i 2016 rundt 600 millioner kroner for å sikre seg retten til Spinraza. Medisinen prises nå til nærmere en million per dose.

Medisinen er blant verdens aller dyreste, og Biogen gir ulike begrunnelser for prissettingen på tvers av land. Mens de i Norge vektlegger «produktets egenverdi, samfunnsverdi og FoU-kostnader», er fokus i USA mer ærlig: «Behandlingens kliniske effekt, innvirkning på helsevesen og aksjonærenes utbytte» Altså ikke et ord om utviklingskostnader der, de var kanskje ikke så høye som man påstår?

Hvordan forstå samfunnsrollen?
Biogen har fått mye velfortjent kritikk, men de er ikke alene. Så hvordan skal legemiddelindustrien forstå sin samfunnsrolle? Jo, de må forstå hvilken betydning de spiller i pasientenes liv.

De må innse at urimelig høy prising på kort sikt, gir dårligere lønnsomhet på lang sikt. Og de må anerkjenne at urimelig høye kostnader for en enkeltpasientgruppe går ut over alle andre. Der enkelte selskaper forhandler pris i seks runder, lykkes andre på første forsøk. Det viser vilje til å være en samfunnsaktør som spiller på lag – også i legemiddelindustrien