Pre-valg og post-Arendal

At det virkelig skulle bli en Arendalsuke i år var det nok flere enn meg som var usikker på, men nå er den politiske leirskolen for folk alle aldre vel overstått. Pandemien la ikke en demper på stemningen: Med over 1000 arrangement, restauranter med rekordbesøk og over 100 000 mobiltelefoner var det nesten som i et normal-år i sørlandsbyen. Store og små aktører var dyktige til å arrangere møter i tråd med smittevernreglene, men ute var vi ikke fullt så flinke. Det var tidvis langt mellom meteren. Heldigvis ble ikke Arendalsuka en smittebombe. Det skyldes nok flere ting, men at uka i stor grad domineres av «godt voksne» med minimum én vaksinedose hjalp nok godt på.
Helse var som vanlig en gjenganger i mange av debattene. Hele økosystemet var representert med alt fra politikere, organisasjoner og private helseaktører. Med kun få uker til valget var det nesten litt underlig å observere at partiene tilsynelatende var enige om mange av de sentrale spørsmålene som viktigheten av å satse på helse som næring, prioritering av forskning og viktigheten av å utnytte norske helsedata bedre. Lovnadene satt også løst. Det kom klare signaler om at man skal sørge for at norske pasienter i større grad får anledning til å delta i kliniske studier og raskere tilgang til nye medisiner gjennom nye betalingsløsninger. Jeg tror jeg hørte det samme budskapet i minst 10 debatter.

Klare politiske signaler i all offentlighet under Arendalsuka er vel og bra, men bekymringen er selvfølgelig at kart og terreng ikke stemmer. Politikerne gir signaler om nødvendigheten av endring, men byråkratiet virker i mindre grad åpne for nye tanker. Like før Arendalsuka skrev for eksempel direktørene og fagdirektørene i de fire regionale helseforetakene en kronikk i Aftenposten om tilgang til nye medisiner. Her var tema pris.  De andre legemiddelpolitiske målene som rask tilgang fikk lite spalteplass.

Det er tid for endring og nytenkning - uavhengig av Arendalsuka og stortingsvalg. Presisjonsmedisin krever dette. Vi må øke antallet og kvaliteten på kliniske studier og diagnostikk. Vi må innføre andre betalingsløsninger for nye behandlinger der det er nødvendig. I kost/nytte analyser må effekt på gruppenivå erstattes av andre endepunkter som hensyntar de individuelle forskjellene i effekt i mindre pasientgrupper.

Den medisinske utviklingen går i en rasende fart, mens systemet for godkjenning av nye metoder i liten grad har klart å tilpasse seg dagens biologiske staus quo. La oss håpe at vi ser konkrete resultater raskt – uavhengig om det blir Ap, Sp, Høyre eller andre partier som sitter i førersetet – og hvem som blir vår nye helseminister.