Steinar Thoresens blogg

Utenlandske ledere: Kulturkrasj eller berikelse?

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Steinar Thoresen

Steinar Thoresen jobber som ekstern konsulent for Merck Oncology og er medisinsk direktør i NordicRWE. Thoresen er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi og har tatt en doktorgrad innen brystkreft. Han var tidligere leder for nasjonal kreftscreening ved Kreftregisteret, professor ll ved UiB 1999-2013 og medisinsk direktør i Abbvie frem til våren 2019.

Det er et faktum at flere av de store legemiddelselskapene med kontor i Norge har, eller har hatt, utenlandske toppledere. MSD skiftet nylig daglig leder – og én utenlandsk leder ble erstattet med en annen. Merck ansatte nylig Philipp Maerz fra Tyskland som ansvarlig for Norge, Norden og Baltikum, og Roche har en amerikansk sjef som i disse dager gir stafettpinnen videre til en foreløpig ukjent etterfølger.

Et av kjennetegnene ved de utenlandske lederne er at de ofte befinner seg på et stadium i livet hvor de ikke bare flytter på seg selv, men en hel familie. Det er ikke bare den nye daglige lederen som skal finne seg til rette i et nytt arbeidsmiljø, men en hel familie som skal integreres i et nytt land. Det forteller mye om dedikasjonen og viljen til omstilling hos mange av disse lederne.

Selv om vi er glade i det norske språket og er opptatt av å bevare norsk kulturarv, må vi bare erkjenne at det skal litt til for en utenlandsk leder å lære seg norsk flytende. Det tar tid å lære seg språk og ofte er det svært mye annet en utenlandsk sjef må sette seg inn i. Innad i firmaene er dette sjelden et problem; vi er en del av globale selskap hvor arbeidsspråket ofte er engelsk, og vi tilpasser oss raskt. Selv har jeg i min tid i legemiddelindustrien (fra 2006) hatt tre utenlandske daglige ledere (Portugal, Frankrike og Tyskland) og tre norske. Litt knotete kan det bli i eksterne møter med for eksempel byråkrater, politikere og helsepersonell. Verdifulle nyanser kan forsvinne i kompliserte spørsmål når en eller flere av partene ikke kommuniserer på sitt eget morsmål. Dette lar seg imidlertid løse. Det er også en utfordring jeg ser at blir stadig mindre. Nordmenn generelt behersker engelsk godt, og yngre generasjoner får nærmest engelsk inn med morsmelka - enten man liker det eller ei.

Kulturkrasj? Hovedutfordringen i «utvekslingen» ligger etter min mening ikke i språket, men i kulturen og graden av bevissthet om kulturforskjeller. Mange beskriver den norske arbeidskulturen som annerledes enn den i resten av Europa og i USA. Min erfaring er at dette stemmer. Vi har en relativt flat struktur i Norge, ansatte forventer høy grad av involvering og er vant til å kunne «si fra til sjefen». Dette kan være annerledes i andre land, hvor en mer hierarkisk struktur er tydeligere. Flere utenlandske ledere har nok stusset litt over dette, samt at at mange i Norge går hjem fra kontoret i 16-tiden for å hente barn og komme hjem til tidlig middag. Men den høye graden av fleksibilitet i norsk arbeidsliv muliggjør kombinasjonen av familie- og arbeidsliv og sikrer mangfold i arbeidslivet. Etterhvert erfarer mange av de utenlandske lederne også at laptoper ofte skrus på igjen om kvelden og at jobben blir gjort hjemmefra utenom arbeidstid, med god kvalitet.

Man kan spørre seg om Norge er blitt en treningsarena for ledertalenter fra alle verdens kanter eller om de kommer hit med et genuit ønske om å forbedre de delene av systemet vårt som ikke fungerer like godt? Jeg tror det er litt av begge deler. For mange er daglig leder-jobben i Norge deres første som overordnet ansvarlig for en nasjonal avdeling i et stort legemiddelselskap. Siden Norge er et relativt lite land, kan stillingen fungere som treningsarena uten altfor stor risiko. Min erfaring er at dette både kan være bra for mottakerlandet og det globale selskapet. Når man er i midten eller begynnelsen av karrieren er man ofte mer åpen og tilpasningsdyktig. Det er bra for den organisasjonen man kommer til. Samtidig tar mange av de internasjonale sjefene med seg unik erfaring fra et lite hierarkisk arbeidsliv med stort medarbeiderengasjement tilbake til det globale selskapet.
Min opplevelse er at denne treningen ofte går meget bra. De aller fleste av de daglige lederne rekrutteres videre til globale toppstillinger etter opphold i Norge.

Berikelse. Jeg har opplevd at utenlandske ledere ganske fort har knekt koden når det gjelder norsk arbeidsliv, samtidig som de har utfordret oss og sett ting med nye øyne. Mange har utfordret norske myndigheter, spesielt innen innovasjon og økosystemet innen kliniske studier, og problemstillinger relatert til tidlig tilgang til legemidler.

Rajji Mehdwan som nå slutter som daglig leder av Roche Norge for å gå over i en global stilling i firmaet, oppsummerte ganske presist at Norge har et helsevesen i verdensklasse, men at vi kan bli bedre på tre ting: «Vi må i større grad benytte mulighetene som ligger i helsedata og nye digitale løsninger, tørre å kutte kostander på ineffektive sider av helsetjenesten og endre tankesett og kultur til å verdsette innovasjoner innen medisin og helse som viktige komponenter i en bedret folkehelse».

Jeg tør hevde at utenlandske ledere i norske avdelinger av internasjonale legemiddelselskaper har vært og vil være en fordel for Norge. Vi må ikke glemme at vi med våre litt over fem millioner innbyggere nærmest er som en bydel i London, Chicago eller Paris. Vi treffer ofte de samme menneskene, er på de samme type møtene, med små forskjeller i agenda og ofte med en høy grad av enighet. Det er alltid verdifullt å få innspill fra personer som ser ting med nye øyne. Spesielt når man er en del av en liten andedam.

Powered by Labrador CMS