Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Steinar Thoresens blogg Publisert 2020-01-03

Tid for å skrive krefthistorie

Det som er så fint med et nytt år – og denne gang et nytt tiår, er at det gir en mulighet til å kvitte seg med ting vi ikke er stolte av og være med på å skrive ny historie – også i et folkehelseperspektiv.

Det er mye ved den norske helsetjenesten jeg snakker med stolthet om når jeg møter utenlandske kollegaer, men rask tilgang til innovative kreftlegemidler er dessverre ikke et av dem. Selv om det politiske målet er klinkende klart – norske pasienter skal ha rask tilgang til effektive legemidler – er det et faktum at vi sakker akterut når det gjelder moderne kreftbehandling.

For å kunne gjøre en pasient frisk må vi stille riktig diagnose. Slik er det også med det norske tilgangssystemet for nye medisiner. Hvis vi ikke erkjenner hva som er problemet, og gjør noe med enkeltfaktorene, kan vi heller ikke stoppe utviklingen som har gjort at Norge er på et tilnærmet europeisk bunnivå når det gjelder tilgang. Så hva feiler det «pasienten»?

Dessverre er det mange skjær i sjøen når det gjelder norske pasienters tilgang på nye kreftlegemidler. Her vil jeg se nærmere på tre av dem:

Det ene er tiden det tar. Tall fra OECD dokumenterer at det norske tilgangssystemet og aktørene som Statens legemiddelverk og Beslutningsforum, bruker vesentlig lengre tid på å vurdere effekt og nytte av nye medisiner enn mange andre europeiske land. Ifølge en rapport utarbeidet av analysebyrået IQVIA, som så på tiden det tar fra en kreftbehandling har fått markedsføringstillatelse til den er tilgjengelig for pasientene, ligger Norge på en 24. plass av 27 europeiske helsesystemer. De eneste landene som kommer dårligere ut enn oss er Litauen, Estland og Portugal.

I æraen for persontilpasset behandling er det flere eksempler på at det byråkratiske systemet Nye Metoder ikke er rigget for nettopp dette, spesielt ikke i vurderinger av nye kreftmedisiner. Vurderinger kan gå som en kasteball mellom ulike offentlige instanser mens klokken tikker for alvorlige syke kreftpasienter og ventende pårørende og fagmiljø. Til tross for dette ble Nye Metoder lovfestet rett før jul. Motstanden var stor fra flere kanter. Kreftspesialister og Kreftforeningen gikk i mot lovfestingen og beskrev systemet i negative ordlag i en kronikk i Aftenposten. Artikkelforfatterne gikk sågar så langt at de stilte spørsmål ved om besluttende myndighet har tilstrekkelig kompetanse til å ta riktige beslutninger.

Det er kanskje ikke så rart at fagfolk og Kreftforeningen ser seg nødt til å ta bladet fra munnen når norske pasienter må vente så lenge som de gjør i dag. I året vi kan se tilbake på, fikk 50 prosent av de nye kreftmedisinene avslag av Beslutningsforum. Møtene hvor bokstavelig talt livsviktige beslutninger tas, er lukket for allmennhet og presse. Det er heller ingen mulighet til å anke beslutningene.

Beslutningsforum kan argumentere med at totalkostnaden for staten blir for høy når pasientgruppen blir for stor. Den samme begrunnelsen gjentas når pasientgruppen er liten, til tross for at budsjettkonsekvensen er lav og pasientene ofte ikke har et annet godkjent behandlingstilbud. Avslagene i Beslutningsforum skyldes ikke sjelden at norske helsemyndigheters vurdering av nytte og effekt ikke (person)tilpasses pasientgruppen. Det er etisk uforsvarlig å gjennomføre en tradisjonell fase 3-studie blant alvorlig syke kreftpasienter når man vet at halvparten av gruppen i studien vil få et signifikant dårligere behandlingstilbud enn den andre gruppen. Legemiddelselskapene kan derfor ikke fremskaffe denne type dokumentasjon. Et hellig unntak var vi vitne til da Helsetilsynet i fjor skar igjennom og valgte å lene seg på anbefalinger fra fagpersoner som ivaretok en enkeltpasientens beste - ikke systemet.

Norge hadde tidligere en ordning som gjorde det mulig for norske pasienter å få tilgang på legemidler uten markedsføringstillatelse, såkalt Compassionate use, en ordning som kunne fungere som en midlertidig løsning mens helsemyndighetene gjorde sine vurderinger. Compassionate use-ordningen ble stoppet av Beslutningsforum i 2019. LMI klagde beslutningen inn til helseministeren, og Bent Høie kom med en sterk oppfordring om dialog for å finne en løsning til det beste for norske pasienter. Til tross for møter og dialog holder Beslutningsforum på sitt. Det er full stopp for denne muligheten for tidlig tilgang. På Onkologisk Forum i november ble det presentert pasienter som hadde levd i mange år med en alvorlig kreftdiagnose takket være tilgang på nye kreftmedisiner før markedsføringstillatelse. Det bør være rom for å finne smidige løsninger for kreftpasienter, som ofte trenger kortvarig behandling for å kunne vurdere om medisinen har effekt eller ikke, der risikofordelingen er jevn mellom legemiddelindustri og myndigheter. En løsning på denne utfordringen vil styrke norsk kreftbehandling.   

Det siste problemet jeg vil peke på, er utfordringene med å skaffe tilstrekkelige antall kliniske studier til Norge. Dessverre har antall studier som gjennomføres i Norge vært nedadgående i flere år. Når man har en så alvorlig diagnose som kreft, vil studier en del ganger være det eneste behandlingsalternativet som finnes. Derfor er det så viktig at Norge legger til rette for å snu den negative utviklingen. Som land har Norge svært mange fordeler, men realiteten er at vi konkurrerer med hele verden. Det er tatt nasjonale initiativ for å øke kliniske studier. Det er bra. Jeg håper vi kan se resultater av dette i 2020. Fortsatt sliter vi med kulturproblemer og praktiske løsninger på sykehusene. Et sentralt punkt for å tiltrekke seg kliniske studier til Norge er kompetansen på norske sykehus innen biomarkør- og mutasjonstesting. Her trenger vi et nasjonalt løft. Jeg konstaterer med tilfredshet at både fagmiljøer og helsemyndigheter ser dette og tar grep.

Tre hovedproblem oppsummert. Det er slett ikke lett å gjøre alt riktig. Vi kan ha de beste hensikter, der utfallet endte med å bli noe annet enn de vi hadde forestilt oss. Vi står uten tvil overfor tøffe prioriteringer i helsetjenesten som i samfunnet forøvrig, men det må ikke stoppe oss fra å gjøre endringer når vi ser at systemer har svakheter. Jeg er derfor glad for at Stortinget har vedtatt at Beslutningsforum skal evalueres. Tiden er overmoden for det.

I tillegg er det et par andre større utfordringer som må løses. Stikkord her er legemiddelmangel og systematisk bruk av legemidler utenfor godkjent indikasjon som ikke er faglig motivert. Samarbeid mellom aktørene i økosystemet er viktig for å forebygge legemiddelmangel. De politiske signalene om verdien av offentlig-privat samarbeid og viljen til å løse problemet lover derfor godt. Den offentlig initierte bruken av off-label-behandling ved multippel sklerose står i sterk kontrast til de politiske signalene om å verdsette innovasjon og satse på kliniske studier og samarbeid med industrien.

Vi ønsker alle det samme; det beste for norske pasienter og klok bruk av fellesskapets midler. Da er vi ikke tjent med å ha lukkede prioriteringssystem som velger å se bort fra faglig kompetanse og beslutninger fattet av et flertall på Stortinget. Vi kan heller ikke ha et system som bruker unødvendig lang tid eller offentlige instanser som insisterer på å få data det ikke er mulig fremskaffe. Løsningene er ikke enkle, men vi må finne dem! Nå starter vi med blanke ark i et nytt tiår og kan være med på å skrive krefthistorie sammen.

Kommentarer

Steinar Thoresen

Steinar Thoresen er Head of Oncology Strategy Nordics and Netherland i Merck. Thoresen er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi og har tatt en dokorgrad på brystkreft. Han var tidligere leder for nasjonal kreftscreening ved Kreftregisteret, professor ll ved UiB 1999-2013 og medisinsk direktør i Abbvie frem til våren 2019.

Nyheter fra startsiden

Organdonasjons-striden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!