Er godt nok - bra nok?

I tiden som har gått siden jeg var nyutdannet lege har jeg fått være med på en enorm utvikling innen både diagnostikk og terapi. Antall sykdommer vi kjenner til, kan behandle og kurere har gått opp, og mange lever nå normale liv med sykdommer som før i verste fall, kunne føre til død. Dette er viktig både for de som lever med disse sykdommene, og for samfunnet vårt. Eksempler er nye behandlinger innen HIV, HPV-vaksinene og andre vaksiner, moderne kreftbehandling og behandling av en rekke immunologiske sykdommer med biologiske legemidler. Pasienter med avansert leddgikt hadde en betydelig svekket livskvalitet og ble gjerne operert på spesialavdelinger for revmakirurgi. I dag er disse sengepostene og sykehus nedlagt takket være de nye biologiske preparatene som legemiddelindustrien utviklet. Mange av leddgiktpasientene er i dag i arbeid og lever gode liv, mens de for få år siden var gjengangere på sykehus der de måtte gjennom en rekke kirurgiske inngrep.

Likevel – vi er bare i begynnelsen av denne utviklingen. Det er fremdeles mange sykdommer vi verken kan diagnostisere, behandle eller kurere. Det er dessverre fortsatt veldig mange pasienter som moderne medisin ikke kan hjelpe. Jeg er positiv, og tror at den kunnskapen som finnes innenfor medisin vil fortsette å vokse, og at utviklingen vil fortsette sånn at vi i fremtiden kan gi enda flere pasienter gode liv og bedre livskvalitet.

Det er fristende å lene seg tilbake, særlig innenfor noen terapiområder, og si at vi har god behandling for mange, at det må være godt nok. Men er det godt nok så lenge pasienter fortsatt er for syke til å jobbe? Så lenge de ikke greier å fullføre utdanning eller sove om natten på grunn av smerter? Det er viktig at vi fortsetter utviklingen, at vi fortsatt gjør alt vi kan for å kunne tilby enda bedre behandling også til disse pasientene.

I høst arrangerte AbbVie og Norsk Revmatikerforbund et møte med tema «er godt nok – bra nok?». Formålet med møtet var å stille spørsmål ved hvor store ambisjoner de kroniske pasientene får lov å ha på egne vegne. Mange kronikere har i dag veldig mye bedre behandling enn for bare 20 år siden. Likevel er mange av dem fortsatt for syke til å jobbe eller leve symptomfrie liv. Møtet stilte spørsmål ved om vi har slått oss til ro med dagens situasjon, eller om vi fortsatt trakter etter bedre løsninger og tilbud til disse gruppene.

Staten har en viktig oppgave knyttet til dette. Hvis ikke norske sykehus er villig til å kjøpe inn og ta i bruk nye innovasjoner for disse pasientene, vil det ikke være et marked for å forske på og utvikle nye løsninger. Dette er et ansvar som jeg håper myndighetene tar på alvor. 

Jeg er redd vi ser ting som tyder på at myndighetene har den oppfatning av det viktigste for samfunnet og pasientene er tilgang til billige medisiner og likeverdighet og ikke alltid den beste medisin (godt nok). Det er er ikke vanskelig å være enig prinsippet om likeverdig behandling og at vi bygger helsetjenesten på den type velferdssamfunn vi har sett siden 2. verdenskrig. Men jeg ser noen urovekkende signaler. Vi har en omstendig og langvarig prosess i Norge før norske pasienter får ta i bruk  nye medisiner. Vi ser at Norge har en anbudsordning der pris er eneste kriterium, og kvalitet ikke en gang blir vurdert. Det nye nå er også at myndighetene synes det er greit å bytte fra det ene virkestoff til det andre hos pasienter med kronisk alvorlige sykdommer som HIV og eosinofil astma. Nylig opprettet Bent Høie en gruppe med ledende onkologer, som skal vurdere alvorlige kreftsyke og muligeter for utprøvende behandling. Men det må være av begrenset verdi da det ikke følger midler med utvalget og at man kun kan ta i bruk medisiner godkjent av Beslutningsforum.  Myndighetene har også sterkt innskrenket enkelt-pasienters muligheter til å få gratis tilgang på nye medisiner før disse har fått Europeisk godkjenning.

Jeg legger merke til at onkologene har hevet stemmen, mens på en del andre terapi-områder synes økonomi og ikke fag med tanke på innovasjon og nye medisiner, være i fokus. Jeg må presisere at industrien ikke er motstander av helse-økonomiske vurderinger og anbud, men fokus på bare pris går i dag utover norske pasienter og kan stoppe videre forskning og utvikling av nye medisiner. I fremtiden kan godt nok, være en utdatert behandling.

Det offentlige helsevesenet i Norge har som formål å sikre at alle får helsehjelp når de trenger det uavhengig av inntekt og formue. Det er ikke uten grunn at dette er en viktig prioritering for staten. Å holde mennesker friske, aktive og i jobb er viktig både for de menneskene det gjelder, men også for samfunnet som helhet. På mange områder har den medisinske utviklingen tatt oss fra livstruende sykdom til kronisk sykdom som «bare» svekker livskvaliteten til pasientene. Det er ingen vil om at det er et stort og viktig skritt, men det er også viktig at vi ikke stopper der.