Hvordan går det, egentlig?

Som sykepleier og leder for Rådet for sykepleieetikk er jeg ikke bare opptatt av enkeltmennesket, men også de verdier som bør prege samfunnet som helhet.

Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene (Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere).

Altså er det en fordring til alle sykepleiere om at hensynet til enkeltindividet skal veie tungt, men at vi også er forpliktet av samfunnet som helhet.

Om vi samler all lidelse som følge av pandemien og restriksjonene mellom to permer, blir det en tykk bok. De to størrelsene kan ikke skilles ad, da de ulike smittebegrensende tiltak nettopp er for å begrense sykdom, lidelse og mulig død. Det som ofte blir glemt er den etiske refleksjonen over følgene av tiltakene.

De etiske dilemma oppstår når den beste løsningen ikke er iøynefallende. Derfor skal refleksjonen avdekke vanskelige områder, og gi oss mulighet til å minimere påkjenninger og skader. Dette er noe de styrende myndigheter kan berede grunnen for.

Utfordringene
Utfordringene står i kø i den uforutsigbare situasjonen vi nå har under pandemien. I våre institusjoner er besøksrutinene ulike, og det er også individuelle smittebegrensende tiltak fra avdeling til avdeling. Enkelte har 14 dager med besøksforbud etter innleggelse og fødeavdelinger har restriksjoner på partnerens tilstedeværelse under hele fødselen. Fødselsdepresjonene har økt og det er utfordringer med ensomhet og isolasjon. De vanlige sosiale mønstre er på vent.

Det er tusenvis av konsultasjoner og ulke behandlinger i spesialisthelsetjenesten som venter på tur, og arbeidsledigheten skyter i været.

Vi vet at valg medfører at noe annet velges bort. Det er akkurat det som skjer under de restriksjoner som kommer under pandemien. Myndighetene tar sine beslutninger, noe som er deres ansvar, men de må også berede grunnen for refleksjon i det offentlige rom.

Hensikten er å bli oppmerksomme på hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker kan minimere den påkjenningen og skade mange opplever. De etiske dilemma oppstår når svaret eller beslutningen uansett medfører uønskede konsekvenser. Det er de alvorlige utfordringene i pandemiens tid.

Refleksjonen uteblir
Når jeg så stiller spørsmålet - hvordan går det, egentlig? er det nettopp den problemstillingen som bør komme opp til overflaten. Jeg savner refleksjonen rundt konsekvensene av smittebegrensende tiltak. Myndighetene gjør sitt aller beste, og vi har stor tillit til at deres avgjørelser er gode. Det er en verdi vi skal verne om. Det bør likevel være mulig å reflektere i det offentlige rom. Ikke for å angripe, men for å belyse følgene og minimere skade.