Når språk stenger for medfølelse

Språket vårt endres hele tiden. Ofte slutter vi å bruke ord fordi vi avdekker at det ligger skjulte, negative budskap i dem. Eksempler på slike ord er sinnssyk, åndssvak, evneveik, imbecil, idiot og sinke. I dag oppfatter vi dette som uegnede begreper og ord, som svekker menneskeverdet til mennesker med psykiske problemer eller kognitiv svikt.

Vi som jobber tett på personer med demens og deres pårørende, ønsker endringer i den offentlige samtalen om demens. Flere som selv har demens må blir hørt i diskusjoner om framtidas omsorgsløsninger, slik at de bli bedre tilpasset brukerne. Dette er mennesker som oftere må synes som enkeltpersoner, som subjekter. Det vil fremme åpenhet og forståelse. Hvis noen alltid framstår som objekter for andres omsorg, eller i forbindelse med hvor dyre de er for kommunene, er det en overhengende fare for at vi utvikler for lite empati og forståelse.

De siste dagene har flere medier omtalt en tragisk forsvinning i Oslo. En mann med demens, bosatt på sykehjem, har vært savnet i over en uke. Pårørende fortviler. Politiet er bekymret for hvor mye ressurser de må bruke på å lete etter mennesker med demens. Men ingen skriver om hvordan andre i samme situasjon har opplevd det å ikke finne veien hjem. Hvor er intervjuene med noen som vet hvordan det føles å ikke finne veien? Eller om hvordan det kjennes å bo på sykehjem og ha behov for å få gått seg en tur, få frisk luft, komme seg hjem dit en tenker er hjem, besøke noen en savner. Økt innsikt i hvordan det er for dem som havner i slike situasjoner kunne trolig anspore flere til å engasjerer seg i å finne løsninger for å forhindre forsvinninger, slik som det å få satt GPS-sporingsteknologi i system.

Vi trenger økt forståelse for at mennesker som husker dårlig, som har mistet orienteringssansen, eller ikke lengre kan ordlegge seg så lett, ikke samtidig har mistet følelsene. En som virkelig har vist at det går an å få fram et mer nyansert og fullstendig menneskelig bilde av sykehjemsbeboere og personer med langtkommen demens, er Helene Sandvig. I hennes «Helene sjekker inn»-program fra Lørenskog sykehjem fikk vi for eksempel møte Astrid som har begynt å komme i småkrangler med dem hun spiser frokost med. Sandvig spør henne om dette. Det er sårt å høre at den gamle damen ikke føler seg likt av de andre, og føler seg utestengt. Hun er blitt veldig glemsk, men helt intakt er følelsene som gjør at vi fra tidlig barndom og livet ut stiller oss spørsmålet om vi inne i, eller utenfor fellesskapet. Kanskje kan det til og med være slike følelser som får noen til å vandre. For det er ikke godt å være der en ikke føler seg velkommen. At mennesker med demens har følelser, personlighet og sårbarhet er selvsagt, men tungt underkommunisert. 

Endring i hvordan vi snakker om demens og en sterkere representasjon av personer med demens i offentligheten, er en naturlig utvikling for et samfunn som er opptatt av å bli kvitt diskriminering og praktisere mer likeverd mellom alle mennesker. En start er å øve seg i å unngå termer som de demente eller en dement. Når vi snakker om «de demente» underslås mangfoldet blant mennesker med en demenssykdom, og menneskene blir endimensjonale sykdomstilfeller, i stedet for enkeltpersoner. Et slikt språk kan svekke vår evne til identifikasjon og medfølelse, evner som til enhver tid er avgjørende for et humant samfunn.