Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Lill Sverresdatter Larsens blogg Publisert 2021-12-20

Nyttige idioter for hvem?

(Denne teksten ble først publisert i en forkortet versjon i Aftenposten fredag 17. desember 2021)

Er journalister nyttige idioter spør Kjersti Thorbjørnsrud i et innlegg i Aftenposten 2. desember. Særinteresser blir nevnt, og at det jobbes i kulissene for å påvirke politikerne. Norsk Sykepleierforbund blir trukket fram som en mektig organisasjon som er flinke til å nå fram i mediene. Det kan godt være. Men analysen hopper bukk over viktige elementer ved norsk politikk- og samfunnsutvikling.

Norsk Sykepleierforbunds formål er flerfoldig, med samfunnspolitisk, fagpolitisk og interessepolitisk forankring. Samfunnspolitisk skal vi påvirke samfunnsforholdene til beste for befolkningens helse. Fagpolitisk skal vi påvirke sykepleierutdanningen og sykepleiefaget i samsvar med befolkningens behov. Interessepolitisk skal vi blant annet ivareta sykepleiernes faglige vilkår og lønns- og arbeidsvilkår.

Vi benytter oss av rapporter og undersøkelser for å opplyse debatten om forhold vi er opptatt av. Men det skjer ikke akkurat «i kulissene» som Thorbjørnsrud påstår. I alle mediesaker hvor det brukes noe fra dette grunnlaget opplyses det om at undersøkelsen er bestilt av oss. Våre undersøkelser som gjennomføres i samarbeid med anerkjente forskningsinstitusjoner, konsulentvirksomheter eller analysebyråer. Vi gir alltid innsyn i våre rapporter i sin helhet. Metode, utvalg, spørsmålsstillinger og andre forhold er åpent. Rapportene våre kan gjenfinnes på vår hjemmeside under en egen fane.

Som den største profesjonsgruppen i helsesektoren er vi omfattet av stor samfunnsinteresse. For tiden er sykepleiere den yrkesgruppen norske arbeidsgivere uansett sektor sier det er størst mangel på. NAVs siste tall viser at det mangler 7 000 sykepleiere i Norge. SSB har anslått at sykepleiermangelen i 2035 vil ha økt til 28 000 hvis det ikke tas grep. Flere ganger har vi opplevd at medier referer til disse offentlige statistikkene som «ifølge NSF» eller «NSF hevder». Men dette er situasjonen sett fra uavhengige institusjoner.

Å påvirke samfunnsdebatten gjennom å kjempe for interesser er et legitimt formål i et demokrati. Å verne om sykepleiernes økonomiske og kollegiale interesser er viktig for Norsk Sykepleierforbund, det har vi aldri lagt skjul på. Helt siden Bergljot Larsson i 1912 stiftet NSF har organisasjonen bidratt vesentlig til styrking av særlig kvinners rettigheter og anerkjennelse i arbeidslivet. Dette er ikke noe som har kommet av seg selv og derfor er Norsk Sykepleierforbund fortsatt opptatt av å være et sterkt talerør og forkjemper for et mer likestilt og rettferdig arbeidsliv.

Men det handler ikke bare om et rettferdig arbeidsliv. Når Bergljot Larsson sto i bresjen for verdige bo- og arbeidsforhold for sykepleierne handlet det om at også samfunnet trengte at de beholdt liv og helse. Når vi i dag snakker om hvor alvorlig sykepleiermangelen er og at den må løses, er det ikke primært av hensyn til vår egen lønn. Det viktigste for oss og landet er å beholde utdannede sykepleiere i yrket slik at tjenesten ikke bryter sammen. Forholdene for de ansatte i tjenesten er en viktig premissleverandør for hvilken helsetjeneste vi kan levere til pasienter og pårørende. Det handler ikke om særinteresser.

En debatt om hvem mediene er nyttige idioter for må anlegge et bredere og mer analytisk perspektiv enn det Thorbjørnsrud gjør. I sin analyse er hun grunnleggende og ensidig skeptisk til arbeidstakerorganisasjoner. Hvor er den samme skepsisen til arbeidsgiverinteressene? Eller mektige aktører i næringslivet? Pandemien har vist hvordan for eksempel intensivkapasiteten er en viktig premiss for resten av samfunnet, slik som næringslivet, reiselivet, kulturlivet eller utdanningssektoren. Vi savner redaksjoner og journalister som i større grad ser disse sammenhengene.

Kjersti Thorbjørnsrud avlegger også helsefagarbeiderne en «visitt» i sin analyse. Hun spør retorisk hvor ofte vi ser at «den langt mindre ressurssterke og svakere organiserte yrkesgruppen helsefagarbeiderne løftes fram av mediene». De fleste helsefagarbeiderne i Norge er organisert i Fagforbundet. De er med sine 395 000 medlemmer den suverent største arbeidstakerorganisasjonen i Norge. Leder Mette Nord sitter i sentralstyret i Arbeiderpartiet. Det største regjeringspartiet i Norge som for tiden har statsministerposten. En dyktig fagforening som har store ressurser.

Vi i NSF har på vår side helt fra starten valgt å være partipolitisk uavhengig. Det gir oss ikke den direkte innflytelsen som for eksempel Fagforbundet har gjennom sin representasjon i Arbeiderpartiets høyeste organer og nå en kanal direkte inn i Regjeringen. Til gjengjeld gir det oss muligheten til å forholde oss til alle deler av det politiske Norge på like vilkår og vi opplever å bli tatt på alvor og lyttet til av hele det politiske spekteret.

Fagforbundet eller Legeforeningen er ikke våre konkurrenter, de er våre allierte i kampen for god oppgavedeling og likeverdige helsetjenester for pasientene. I ulike mediesaker om sykepleiermangelen der jeg har uttalt med som forbundsleder de siste to årene har jeg gjentatte ganger påpekt at mangelen på helsefagarbeidere er et problem for pasientene på linje med sykepleiermangelen og fastlegekrisen.

Når sykepleiere, leger, helsefagarbeidere, pasienter og pårørende tar del i den offentlige debatten og forteller om sine erfaringer ved norske sykehus opplever vi ikke sjelden at mediene tar kontakt med HR-avdelingene eller kommunikasjonsavdelingene der. Er det virkelig så ille som det beskrives? Det er ikke alltid HR eller kommunikasjon tar dette på strak arm. Men det viser seg at rapportene var sannferdige. Viktige skildringer ut til offentligheten fra virkeligheten i våre felles helsetjenester. Når rapporter senere kommer fra Riksrevisjonen, pasientombudene og Helsetilsynet så ser man enda tydeligere at det ikke handler om overdrivelser eller «å snakke for sin syke mor» for å bruke et passende ordtak. Det handler om en nøktern og usminket fortelling som de som befinner seg ute i tjenestene kjenner seg igjen i.

Vi bestreber oss på å delta i en åpen og offentlig debatt på så mange arenaer som mulig. Det er jobben vår, det er det våre medlemmer forventer av oss og det skal de forvente. Det organiserte arbeidslivet er en styrke både for arbeidslivet og hele det norske samfunnet.

Arendalsuka er en slik debattarena. Her har vi gjennom årene gått sammen både med pasient- og pårørendeorganisasjoner, andre profesjonsorganisasjoner, arbeidsgivere og medier for å arrangere gode og viktige debatter. Vi har et bredt kontaktnett og snakker også med andre interesser som ikke er så opptatt av å delta på disse åpne møtene. Når vi spør hvorfor, så er det sjelden fordi de mangler interesse av å påvirke politikken eller fremme sine egne interesser. Men de har andre mer indirekte og mindre synlige kanaler for å påvirke. For noen handler det også om at de er posisjonert slik at det beste for deres interesser er status quo, og derfor tjener de på minst mulig debatt som kan bidra til å stille spørsmål ved dagens strukturer og løsninger.

Å avdekke disse strukturene og å utfordre vedtatte sannheter må være en viktig oppgave for en kritisk og undersøkende presse. Et fortegnet bilde av at det er ansatte, pasienter eller pårørende som er de skjulte særinteressene blir en forenklet og udemokratisk tilnærming når målet er en åpen debatt om hvilket helsevesen samfunnet vårt skal tilby sine innbyggere.

Kommentarer

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norges fjerde største fagforening med over 120 000 medlemmer. Hun er førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har en doktorgrad i demensomsorg.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!