Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Lill Sverresdatter Larsens blogg Publisert 2020-08-13

Det er vel ikke så farlig om de dør alene?

Spørsmålet ble videreformidlet meg av et engasjert og faglig dyktig medlem som jeg har liten grunn til å mistro. Hun fortalte at hun hadde fått spørsmålet fra en administrativ leder da hun hadde argumentert for hvorfor hennes avdeling i kommunen trengte flere sykepleierressurser.

Du trenger ikke å være sykepleier for å skjønne at spørsmålet er hinsides enhver fornuft og etikk. Spørsmålet kommer likevel av en grunn. Kommuneøkonomien er mer enn skral, og det foregår harde prioriteringer hvor kommunale helse- og omsorgstjenestene ser ut til å bli den vanlige salderingsposten. I juni avduket Sykepleierforbundet gatekunsten «Eldrebrølet». Det kraftfulle bildet av sykepleier Irene Vågen brøler høyt ut over Bergen fra Fløyen. Nå trenger vi befolkningen til å brøle til politikere om bemanningsnorm i helsesektoren, slik at prioriteringen av sektoren for eldre og syke løftes. Problemene med mangel på fagfolk som helse og omsorgssektoren står i nå kommer ikke av korona alene, det handler om en underfinansiert tjeneste gjennom tiår.

Det er store forskjeller i tilbudet til eldre rundt om i landet viser en fersk rapport fra Senter for omsorgsforskning som ble presentert i Aftenposten 22.6. Helseledere i tolv kommuner forteller om økt økonomisk press på omsorgssektoren som følge av bemanningsnormer i andre sektorer som skole og barnehage. Strammere økonomi står i skarp kontrast til de økte behovene. Flere eldre, flere og mer kompliserte oppgaver og større ansvar. For å ivareta pasientsikkerheten til sykehjemspasienter og brukere av hjemmesykepleien er det på høy tid å utrede en pasientfokusert bemanningsnorm i disse tjenestene.

Helse og omsorg prioriteres ikke

Hver dag strever ledere og medarbeidere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene med å oppfylle kommunenes plikter og ansvar i henhold til Helse- og omsorgstjenesteloven, Pasientrettighetsloven og Lov om helsepersonell. Lovverket utgjør rammene for at man skal kunne gi forsvarlige og trygge tjenester til pasienter og brukere. Stadig oftere kommer de til kort.

Den lenge og ofte lovede satsingen på helse- og omsorg har uteblitt og følger kun den gjennomsnittlige veksten i offentlige budsjetter, konstaterte Menon i en rapport i 2018. Status i åtte kommuner ble gjennomgått av VISTA analyse året etter. Rapporten forteller om tjenester på «strekk». En kommunaldirektør uttrykte det treffende: «De som er på sykehjem, var på sykehus før. De som var på sykehjem før er hjemme nå. De som er på intensiven nå, døde før.» Alt mens tjenestene er i konstant underskudd på sykepleiere.

Hvert år kartlegger Norsk Sykepleierforbund samsvaret mellom planlagt og faktisk bemanning i sykehjem og hjemmetjenester over hele landet. Er det samsvar mellom hva det planlegges for av sykepleiere, helsefagarbeidere og andre på den enkelte vakt og de som faktisk er tilstede? Det gir en viktig indikasjon på kvalitet og pasientsikkerhet, men også på arbeidsmiljø og mulighetene for faglig utvikling. Resultatene er stabilt nedslående år etter år. En av fem sykepleiervakter står tomme. Stikk i strid med den økte kompleksiteten i tjenestene, blir stadig flere vakter dekket av personer uten noen som helst formell kompetanse. Uklare rammer og fritt spillerom for kommunene gjør det vanskelig å rekruttere sykepleiere.

KS har beregnet et behov for 38400 nye årsverk innenfor helse og omsorg i kommunene innen 2028. Til sammenligning er det behov for 1000 nye årsverk i øvrige kommunale sektorer i samme periode. Det er temmelig tydelig signal på at en føring i form av normer for å sikre kompetanse og kapasitet er på sin plass.

Normering er komplisert, men slett ikke umulig.

Det er vanskelig å finne en riktig normering i en så sammensatt og bred sektor, innvender noen. Behovene varierer mellom ulike sykehjemsavdelinger eller utfra hvordan pasientgrunnlaget er i hjemmetjenesten. Grad av kompleksitet i sykdomsbilde, kognitiv svikt og pleiebehov er noen av faktorene som spiller inn. På et og samme tjenestested kan behovene også variere over tid. Det gjør normeringen mer komplisert enn for eksempel antall barn per ansatt i barnehager. Vi kan imidlertid ikke akseptere at et spørsmål skal legges til side eller nedprioriteres bare fordi det er vanskelig. Da blir det lite innovasjon og kvalitetsutvikling i samfunnet vårt, uavhengig av hvilken sektor det dreier seg om. Vi må fordype oss i de faktiske pasientbehovene, kartlegge kompetanse- og kapasitetsbehovene for å møte disse, og ta nødvendig høyde for hvilke variasjoner som vil forekomme i de ulike tjenestene. Rettesnoren må være føringene i lovverket og forutsetningene for faglig forsvarlighet. Både pasienter, pårørende og ansatte fortjener forsvarlige rammer.

Kommunenes autonomi vil begrenses, men pasienter sikres

Bemanningsnormer legger begrensninger på kommunenes frihetsgrad og reduserer deres handlingsrom. Vi får tilbakemeldinger som at vi må ha tillit til at kommunene bruker et mangfold av virkemidler for å løse denne oppgaven, men det er allerede etablert bemanningsnormer i andre sektorer. Effekten av dette er at helse- og omsorgssektoren blir stående igjen som den siste store salderingsposten. Konsekvensene av dette presset overfor pasienter, brukere og pårørende rapporterer våre medlemmer og tillitsvalgte om hver dag. Fargerikt mangfold må ikke forveksles med uønsket variasjon og store kvalitetshull. Hva er det som gjør at eldre og kronisk syke konstant skal nedprioriteres på bekostning av andre sektorer? Vi kan ikke akseptere kommunenes rett til å saldere trygge helsetjenester på bekostning av pasientrettigheter.

Eldrebrølet

Tilbake til gatekunsten «Eldrebrølet». Vi brøler sammen med Irene helt til kommunene enten sikrer pasientene sykepleiere og helsefagarbeidere nok, eller brøler sammen med oss. Brøl høyt du også.

Kommentarer

  • Mildrid Haugrønning Søndbø 27.09.2020 10.46.52

    Leder i Rådet for sykepleieetikk

    Veldig viktig og god kronikk. Vi har å gjøre med en generasjon som fortjener trygghet og god kvalitet i tjenestene. De har bygd landet og vi vil gi noe igjen. Men det krever verdier i fokus, verdier vi kan være stolte av. Enkelte ledere i helsetjenestene har ikke de riktige verdiene under huden, noe som overskriften viser. Om en revisor systematisk hadde hoppet over ulike poster i årsregnskapet, ville vedkommende mistet jobben. Sånn er det som regel ikke i helse. Et av tiltakene for å sikre " forsvarlig og omsorgsfull hjelp "som det står i loven, er nettopp det som foreslås her; en bemanningsnorm. I kombinasjon med at alle helsefagarbeidere og sykepleiere hadde blitt tilbudt full stilling på sitt arbeidssted, ville kvaliteten gitt et kvantesprang. Vi vet at det skal dekkes inn for sykefravær og ferier, så for mange på jobb blir det antagelig ikke da kommunene brukte 1.2 milliarder på innleie i 2019 og det samme i 2018. Forstå det den som kan.

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norges fjerde største fagforening med over 120 000 medlemmer. Hun er førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har en doktorgrad i demensomsorg.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!