Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Jon Magnussens blogg Publisert 2014-09-30

Vil Fritt behandlingsvalg gi "pasientenes helsetjeneste"?

Dersom regjeringen mener alvor med at den skal skape «pasientenes helsetjeneste» bør kanskje forslaget om fritt behandlingsvalg legges pent tilbake i skuffen. Når så er gjort kan Bent Høie sette seg ned å lese høringsuttalelsene fra Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Psykologforeningen og de fire regionale helseforetakene en gang til. Der vil han få gode tips om tiltak som både vil kunne redusere ventelistene og motvirke et mer todelt helsevesen.

Hva sier fagmiljøene om fritt behandlingsvalg?

Ordningen egner seg best for pasienter med avklarte tilstander. Ordningen vil dermed fungere dårlig for de aller fleste pasienter innen TSB og psykisk helsevern, samt for det store flertallet av pasienter som i dag henvises innen somatikken. Bent Høie bør begrunne bedre hvorfor det å innføre en ordning et nær samlet fagmiljø mener vil fungere dårlig for pasientene skal bidra til å skape «pasientenes helsetjeneste».

Ordningen vil kunne dreie ressursbruken mot pasienter med enklere lidelser. I en beste-falls verden vil ordningen kunne gi så stor kapasitetsøkning at man fjerner unødig venting innen alle fagområder. Det signaliseres imidlertid at ordningen skal finansieres gjennom ordinære budsjettrammer. Mer realistisk vil derfor resultatet bli økt kapasitet innen noen utvalgte områder. Mange høringsinstanser advarer mot utarming av eksisterende fagmiljø, geografisk skjevhet i oppbygging av privat kapasitet og seleksjon av pasienter med enklere lidelser. Noen pasientgrupper vil vinne på dette, andre vil tape. Ordningen bidrar til å bygge «noen, men ikke alle, pasienters helsetjeneste».

Ordningen vil være krevende å administrere. Et gjennomgående inntrykk fra høringsuttalelsene er at sektoren har vanskelig for å se hvor seg hvordan dette skal organiseres i praksis. Dels dreier dette seg om IKT løsninger, dels om behov for et økt byråkrati, dels uklarheter i forhold til organisering og oppfølging av pasientforløp. Ressurser som brukes på å drive en ordning med fritt behandlingsvalg er ressurser som kunne ha vært benyttet på å gi helsetjenester til befolkningen.

Men, når 400 000 nordmenn i dag har privat helseforsikring, er ikke dette et tegn på at vi går mot en todelt helsetjeneste? Fritt behandlingsvalg, heter det, vil gi oså de uten forsikring tilgang til de samme tjenestene. Det er riktig. Ulempen er bare at en todeling som resultat av forskjeller i tilgang på privat forsikring erstattes av en todeling som resultat av om pasientens tilstand er enkel og avklart eller om den er komplisert og uavklart. Med knappe offentlige ressurser vil det aldri være nok til alle. Hva beskriver da best «pasientenes helsetjeneste»: En tjeneste hvor det oppstår et parallelt privat marked for enklere helsetjenester. Eller en tjeneste hvor vi bruker knappe offentlige ressurser til å finansiere en ordning som med stor fare vrir bruken av fellesskapets ressurser bort  fra de med stort til de med mindre behov?

Det interessante med dette er, som jeg tidligere har skrevet, at Bent Høie er godt klar over de fleste potensielle ulempene ved sitt eget forslag. Etter de overveiende negative høringsinnspillene har han nå sluttet å diskutere virkemidlet fritt behandlingsvalg, men dekker seg bak de målene han ønsker å oppnå. Problemet er bare at ingen har signalisert noen uenighet rundt målene. Det hørinsinsansene påpeker er at fritt behandlingsvalg ikke er en særlig velegnet veg mot disse målene.

Det finnes en veg ut av dette: I sin høringsuttalelse er Legeforeningen klar på at offentlige monopoler kan utfordres, og at det er rom for økt bruk av private i helsetjenesten. Fra de regionale helseforetakene fremholdes at bruken av dagens anbudsregime kan bli bedre og at det er godt rom for å øke omfanget av behandlinger i private sykehus. Fagmiljøene er dermed relativt samstemte i sin anbefaling: For det første; styrk ressurstilgangen til de leddene som i dag har det helhetlige sørge-for ansvaret, altså RHFene. (I parentes bemerket, i 2014 var ressursbruken pr innbygger i spesialisthelsetjenesten lavere enn den var i 2004.) For det andre, bruk en større andel av ressursene til kjøp av tjenester hos private leverandører. Dette vil både øke kapasiteten, øke innslaget av privat konkurranse og bidra til at ressursene fordeles på de pasientgruppene det er allmenn enighet om skal prioriteres. Som en bonus vil det sannsynligvis gi mindre byråkrati enn en ordning med Fritt behandlingsvalg. Bare det siste burde vel være nok til å trigge en Høyre-statsråd?

Twitter.com/jonmagnussen

Kommentarer

  • Nordmann 30.09.2014 23.54.00

    Kjempebra Jon! Særlig bemerkningene om utgifter i 2004 og 2014. Fritt behandlingsvalg er ikke noe godt forslag, og på ingen måte gjennomarbeidet. Men det er nok bra for foretakene med litt konkurranse, særlig mht til organisering og tilrettelegging av tilbudet.

  • Arild Furuseth 30.09.2014 13.06.00

    Jeg er i tvil om det er riktig at Fritt behandlingsvalg vil egne seg best for avklarte tilstander, men la oss gå ut fra at det er slik. Er det ikke slik at det er her køene også er lengst og de samfunnsøkonomiske konsekvensene er størst? I så fall vil ikke Fritt behandlingsvalg ha som konsekvens at helsevesenet får hjelp til å sortere køen, slik at helsevesenet som evt. avlastes for de enkle og avklarte tilstandene, vil kunne få økt kapasitet for å behandle de ikke-avklarte tilstandene? En vinn-vinn situasjon for samfunnet! Også før innføringen av Fritt Sykehusvalg, var det mange advarsler, slik det oftest er med alle reformer. De stadige historier som jevnlig kommer til offentligheten, synes å bekrefte behovet for mer innflytelse til pasienten.

  • Doktor 30.09.2014 12.35.00

    Øk antall avtalespesialister slik at pasienter som ikke har helse til å vente på forsinkede leger i rotete offentlige sykehus, kan få helsehjelp med minst mulig påkjenning. Det er mange pasienter som står i kø for å få adekvat psykiatrisk helsehjelp - hvor det er mye lidelse og økonomisk tap for samfunnet - og hvor det ikke nødvendigvis er så uavklart og komplisert. Det er bare ikke nok psykiatere og psykologer med driftstilskudd. Det samme gjelder fysioterapeuter og manuellterapeuter med driftstilskudd: stor mangel. Det er ikke uavklarte tilstander: Pasientene står bare i en uendelig og uverdig kø. Og la pasientene få tilbake selvbestemmelsesretten vedr. hvem som skal ha tilgang til hvilke helseopplysninger, slik at de får et reelt valg, hvorvidt de skal oppsøke helsehjelp for stigmatiserende tilstander eller ikke. Slik det er nå etter at ny pasientjournallov tok fra pasientene den mest fundamentale retten- nemlig retten til å velge hvem de har tillit til -våger ikke pasientene å ta opp de sensitive forholdene, søker ikke psykiatrisk hjelp, slutter hos psykiatere osv. Å spre sensitive opplysninger rundt i helsevesenet uten at det er nødvendig for å redde liv, imot pasientenes vilje, kan vise seg å bli den mest effektive måten å redusere køer på: Hvem vil vel oppsøke psykolog når det blir kjent for legevaktsleger, sykehusleger, sykepleiere, fysioterapeuter osv., at pasienten går i psykoterapi, diagnoser osv? Syke leger vet i alle fall bedre enn å søke hjelp med en slik lov.

Jon Magnussen

Jon Magnussen er professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU. Han er opptatt av helsepolitikk generelt, og særlig av organisering og finansiering av helsetjenesten.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!