Jon Magnussens blogg

Vil Fritt behandlingsvalg gi "pasientenes helsetjeneste"?

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Jon Magnussen

Jon Magnussen er professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU. Han er opptatt av helsepolitikk generelt, og særlig av organisering og finansiering av helsetjenesten.

Dersom regjeringen mener alvor med at den skal skape «pasientenes helsetjeneste» bør kanskje forslaget om fritt behandlingsvalg legges pent tilbake i skuffen. Når så er gjort kan Bent Høie sette seg ned å lese høringsuttalelsene fra Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Psykologforeningen og de fire regionale helseforetakene en gang til. Der vil han få gode tips om tiltak som både vil kunne redusere ventelistene og motvirke et mer todelt helsevesen.
Hva sier fagmiljøene om fritt behandlingsvalg?
Ordningen egner seg best for pasienter med avklarte tilstander. Ordningen vil dermed fungere dårlig for de aller fleste pasienter innen TSB og psykisk helsevern, samt for det store flertallet av pasienter som i dag henvises innen somatikken. Bent Høie bør begrunne bedre hvorfor det å innføre en ordning et nær samlet fagmiljø mener vil fungere dårlig for pasientene skal bidra til å skape «pasientenes helsetjeneste».
Ordningen vil kunne dreie ressursbruken mot pasienter med enklere lidelser. I en beste-falls verden vil ordningen kunne gi så stor kapasitetsøkning at man fjerner unødig venting innen alle fagområder. Det signaliseres imidlertid at ordningen skal finansieres gjennom ordinære budsjettrammer. Mer realistisk vil derfor resultatet bli økt kapasitet innen noen utvalgte områder. Mange høringsinstanser advarer mot utarming av eksisterende fagmiljø, geografisk skjevhet i oppbygging av privat kapasitet og seleksjon av pasienter med enklere lidelser. Noen pasientgrupper vil vinne på dette, andre vil tape. Ordningen bidrar til å bygge «noen, men ikke alle, pasienters helsetjeneste».
Ordningen vil være krevende å administrere. Et gjennomgående inntrykk fra høringsuttalelsene er at sektoren har vanskelig for å se hvor seg hvordan dette skal organiseres i praksis. Dels dreier dette seg om IKT løsninger, dels om behov for et økt byråkrati, dels uklarheter i forhold til organisering og oppfølging av pasientforløp. Ressurser som brukes på å drive en ordning med fritt behandlingsvalg er ressurser som kunne ha vært benyttet på å gi helsetjenester til befolkningen.
Men, når 400 000 nordmenn i dag har privat helseforsikring, er ikke dette et tegn på at vi går mot en todelt helsetjeneste? Fritt behandlingsvalg, heter det, vil gi oså de uten forsikring tilgang til de samme tjenestene. Det er riktig. Ulempen er bare at en todeling som resultat av forskjeller i tilgang på privat forsikring erstattes av en todeling som resultat av om pasientens tilstand er enkel og avklart eller om den er komplisert og uavklart. Med knappe offentlige ressurser vil det aldri være nok til alle. Hva beskriver da best «pasientenes helsetjeneste»: En tjeneste hvor det oppstår et parallelt privat marked for enklere helsetjenester. Eller en tjeneste hvor vi bruker knappe offentlige ressurser til å finansiere en ordning som med stor fare vrir bruken av fellesskapets ressurser bort  fra de med stort til de med mindre behov?
Det interessante med dette er, som jeg tidligere har skrevet, at Bent Høie er godt klar over de fleste potensielle ulempene ved sitt eget forslag. Etter de overveiende negative høringsinnspillene har han nå sluttet å diskutere virkemidlet fritt behandlingsvalg, men dekker seg bak de målene han ønsker å oppnå. Problemet er bare at ingen har signalisert noen uenighet rundt målene. Det hørinsinsansene påpeker er at fritt behandlingsvalg ikke er en særlig velegnet veg mot disse målene.
Det finnes en veg ut av dette: I sin høringsuttalelse er Legeforeningen klar på at offentlige monopoler kan utfordres, og at det er rom for økt bruk av private i helsetjenesten. Fra de regionale helseforetakene fremholdes at bruken av dagens anbudsregime kan bli bedre og at det er godt rom for å øke omfanget av behandlinger i private sykehus. Fagmiljøene er dermed relativt samstemte i sin anbefaling: For det første; styrk ressurstilgangen til de leddene som i dag har det helhetlige sørge-for ansvaret, altså RHFene. (I parentes bemerket, i 2014 var ressursbruken pr innbygger i spesialisthelsetjenesten lavere enn den var i 2004.) For det andre, bruk en større andel av ressursene til kjøp av tjenester hos private leverandører. Dette vil både øke kapasiteten, øke innslaget av privat konkurranse og bidra til at ressursene fordeles på de pasientgruppene det er allmenn enighet om skal prioriteres. Som en bonus vil det sannsynligvis gi mindre byråkrati enn en ordning med Fritt behandlingsvalg. Bare det siste burde vel være nok til å trigge en Høyre-statsråd?

Twitter.com/jonmagnussen

Powered by Labrador CMS