Forsiktig behandlingsvalg

Til tross for stor lansering og mye symbolpolitikk; fritt behandlingsvalg er mer en forsiktig justering av dagens helsepolitikk enn en gjennomgripende helsereform. Fritt behandlingsvalg innebærer altså at en pasient med tildelt rett til nødvendig helsehjelp kan velge å dra til et privat sykehus om han/hun synes den stipulerte ventetiden i offentlige sykehus blir for lang. I tillegg oppheves det såkalte aktivtetstaket; de offentlige sykehusene får nå grønt lys til å behandle så mange pasienter de bare måtte ønske.
Tanken er at kombinasjonen "ingen aktivitetsbegrensning" og "privat konkurranse" skal gi uttelling i form av høyere offentlig effektivitet (og dermed flere behandlede pasienter) og bedre utnyttelse av privat kapasitet (og dermed enda flere behandlede pasienter.) Kort sagt: Vinn-vinn.
Fritt behandlingsvalg har imidlertid noen potensielt negative effekter: Privat fløteskumming og tilhørende prioritering av "lette" pasienter, opphopning av privat tilbud i sentrale strøk og dermed økende geografiske forskjeller, flukt av personell fra offentlige til private sykehus og dermed utarming av nødvendige offentlige tilbud og endelig en fare for manglende koordinering av pasientforløpene mellom private og offentlige sykehus.
Høringsnotatet som følger forslaget legger da også vekt på håndtering av mulige negative effekter. Inntektsmulighetene skal begrenses ved at prisene reguleres, og settes lavere de prisene som i dag oppnås ved anbud. Skulle det oppstå uheldige prioriteringseffekter åpnes det for å regulere hvilke pasientgrupper som skal omfattes av ordningen. Antall private sykehus som får delta i ordningen skal begrenses dersom det oppstår fare for geografiske skjevheter. Bruken av "ordinære" RHF-styrte anbud skal økes, dermed reduseres behovet for fritt behandlingsvalg.
Og til slutt: skal man i det hele tatt få benytte seg av ordningen må – i motsetning til ordningen med fritt sykehusvalg – behovet for tjenester være vurdert i det offentlige helsevesenet. Alt i alt trår man så varsomt fram at det ikke er til å undres over at, det før så kritiske, Arbeiderpartiet stort sett bare har hatt mulig økt byråkratisering som et ankepunkt.
Det er to tunge symbolpolitiske virkemidler i forslaget. Før det første skal altså det såkalte aktivitetstaket fjernes. Formelt betyr dette at staten ikke lenger forteller RHFene hvor mange pasienter de får lov til å behandle. Dette er symbolsk viktig fordi det innebærer at staten ikke lenger signaliserer en øvre ramme for utgiftene til spesialisthelsetjenester. Den reelle endringen er imidlertid mindre synlig. Bryter RHFene i dag aktivitetstaket får de (kanskje) en advarende pekefinger fra staten, men de får også inntekter tilsvarende ISF satsen. Etter det nye forslaget slipper man nå den advarende pekefingeren, men ikke mer penger; man får fremdeles utbetalt ISF satsen.
Det andre symbolpolitiske grepet er utnytting av det som er blitt hetende "supplerende" privat kapasitet. Det er et fint retorisk knep å peke med den ene hånden på pasienten som venter på behandling i det offentlige, og med den andre hånden på den ledige private sykehussengen. Men hva om det er to pasienter som venter i det offentlige; én med en lett og én med en alvorlig lidelse. Hvorfor bruke offentlige midler på å fylle sengen i det private kommersielle sykehuset med en lett pasient, framfor å øke rammen til det offentlige sykehuset, og dermed gi et tilbud til pasienten med en mer alvorlig lidelse?
Kapasitet er kapasitet, og ingen mener vel at offentlig ressursbruk og prioriteringer skal styres etter hvilke tilbud private sykehus måtte finne på å etablere? Dette har selvsagt Bent Høie forstått, og det er nok derfor han har proppet høringsnotatet fullt med forbehold om alt som kan gå galt, og hvilke virkemidler han vil bruke for å rette opp eventuelle uønskede konsekvenser av egne forslag. Av den grunn forblir også den "supplerende" kapasiteten mer et symbol enn et reelt virkemiddel.
Det kanskje mest interessante med fritt behandlingsvalg er den betydningen ordningen kan ha for markedet for privat helseforsikring. I dag betaler omlag 400 000 nordmenn for en slik forsikring, i hovedsak med begrunnelsen at man dermed kan komme raskere til behandling. I den grad privat forsikring dekker noe reelt behov (og det kan diskuteres) faller mye av grunnlaget bort når man innfører et offentlig finansiert fritt behandlingsvalg.
Her er det flere forhold som vil bli interessant å følge: Hvem vil de private sykehusene ønske å forholde seg til; vil de foretrekke å hente pasienter fra fakturerbare forsikringsselskaper, eller får de bedre betalt gjennom de statlige prislistene? Vil norske arbeidsgivere faktisk se at begrunnelsen for privat helseforsikring nå faller bort, og dermed avvikle ordningene? Vil forsikringsselskapene på sin side slutte å tilby forsikring for venting og isteden å tilby forsikring for tjenester (og medikamenter!) som ikke dekkes av det offentlige? Det er mange spørsmål, og foreløpig færre svar. Kjedelig å være helseøkonom blir det imidlertid neppe de neste årene heller.