Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Grete Herlofsons blogg Publisert 2020-04-06

Ressursene som fant hverandre - med nål og tråd mot en usynlig fiende

Grete Herlofson er generalsekretær for Norske Kvinners Sanitetsforening. Hun har tidligere vært avdelingsdirektør i Norges Røde Kors og har jobbet med både nasjonale og internasjonale spørsmål.

 

Ekstraordinære tider krever ekstraordinær innsats. Samhandling, samspill og ressursutnyttelse blir suksessfaktor for at samfunnets totale ressurser skal komme berørte til gode. I ukjente og uvirkelige dager popper det opp fantastiske eksempler på ressursutnyttelse og samarbeid.

Ett eksempel er at det over hele landet sitter sanitetskvinner og syr munnbind og smittevernfrakker, som skal brukes på legekontorer eller institusjoner. De frivillige hjelper hjelperne. Det vi har øvd på i fredstid trer inn når en ualminnelig situasjon krever det.

Symaskinen og frivilligheten er igjen viktige i kampen for å redde menneskeliv. Uten smittevernutstyr risikerer man at kritisk viktig helsepersonell ute i kommunene, som hjemmetjenesten og sykehjemmene, blir smittet og syke. Vi ber helsepersonell om å gå i krigen for oss, da bidrar Sanitetskvinnene med materiell for at krigen skal kunne vinnes. Veien fra å sy syke- og nødmateriell i 1896 til å sy smittevernutstyr i 2020 er kort. Den røde tråden er viljen.

I fjor høst arrangerte Narvik Unge sanitetsforening sykurs, men lite visste kursdeltakerne da at de om et halvt års tid skulle bruke den nyervervede kunnskapen til å sy smittevernutstyr på oppdrag fra Narvik kommune. Over 60 frivillige meldte seg til tjeneste, og de som ikke kan sy – ja de klipper til mønsteret.
«Jeg bidrar med mitt, og det er og organisere produksjonen, da dette er noe jeg kan gjøre ved siden av å drive med hjemmeundervisning», sa en av Sanitetskvinnene.

Dette sier mye om viljen til å bidra. I Kongsvinger, Åsnes, Larvik, Orkdal og Time i Rogaland for å nevne noen, går symaskinene varme i arbeidet med å kunne levere materiell som kommunen har bedt om hjelp til å få produsert.

Frivilligheten er en del av landets nasjonale beredskapsplaner. Det betyr i praksis at når uønskede hendelser skjer så kan en «hær» av frivillige rykke ut for å bistå lokalsamfunnet på kort varsel. Og det gjøres. Over hele landet i mange ulike organisasjoner og med stort mangfold i innsatsen. Frivilligheten er et viktig supplement til det offentlige. Det offentlige kan ikke, og skal ikke løse alle oppgaver, heller ikke når alarmen går. At enkeltindivider gjennom frivillige organisasjoner settes i stand til å hjelpe er helse både for innsatspersonell, men også for den som får bistå med hjelp.

Kan vi alle gjøre en forskjell i krisetider? Svaret er selvfølgelig ja, men det er noen viktige faktorer som skiller den organiserte frivilligheten fra den uorganiserte frivilligheten. Stikkordene er struktur, kunnskap satt i system og frivillige som sammen er drillet til å utføre sine oppgaver.

Norske Kvinners Sanitetsforening har om lag 3 000 frivillige fordelt på 130 omsorgsberedskapsgrupper over hele landet. Hver gruppeleder vet hvem i gruppa som kan bidra med hva, og kompetansen er kartlagt på forhånd. I tilfeller der arbeidet krever politiattest, er den også allerede innhentet. De frivillige har trent sammen med de aktørene som innsatsen nå skal koordineres gjennom. Øvelse i fredstid blir innsats i krigstid.

Med erfaring fra å bidra med hus, mat og omsorg, i alt fra leteaksjoner til naturkatastrofer og større ulykker, bygges det kompetente frivillige. Dette gir en forutsigbarhet og fleksibilitet som kun den organiserte frivilligheten kan ivareta. Det går raskt fra alarmen til handling. Tjenesteveien er ubyråkratisk og effektiv.  Ressursene finner hverandre. Historien har vist, og viser den dag i dag at frivilligheten utgjør en forskjell i krisetider. Dette gjør at man har en tillitskontrakt som aldri er blitt brutt.

Ulike tider har ulike behov. Da Norske Kvinners Sanitetsforening ble stiftet var det viktig å bidra med å opparbeide syke – og nødmateriell i tilfelle det ble krig med Sverige for å få et fritt Norge. Heldigvis kunne materiellet spares til krigen mot tuberkulosen, siden unionsoppløsningen gikk fredelig for seg.  

Nå er vi igjen angrepet av en usynlig fiende, koronaviruset – Covid19. Ifølge en nyhetsartikkel i VG torsdag 26.mars, har landets fylker innrapportert at de mangler 1.8 millioner munnbind. Selv i 2020, er Norge fortsatt ikke rustet til å møte behovet for krisehjelp kun gjennom det offentlige. Landet er fortsatt avhengig av at frivillige stiller opp, og bruker av tiden sin til å gjøre en forskjell.

Uten frivillige stopper Norge, pleier vi å si. I disse tider erfarer vi at uten den organiserte frivilligheten på vakt, så står man dårligere rustet i møte med ukjente og krevende situasjoner. På verdens helsedag går min hilsen til alt helsepersonell som i dag står i en ualminnelig krevende situasjon. Tusen takk til dere. Men hilsenen går også til alle frivillige som bidrar til at helsepersonell står litt tryggere i kampen mot viruset. Samhandling og samspill på det aller beste.

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

DM ARENA DIGITAL: Post ESMO

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!