Einar August Høgestøls blogg

Tidstyv 2: Det glade 1990-tallet

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Einar August Høgestøl

Einar August Høgestøl er lege i spesialisering ved Nevrologisk avdeling på Oslo Universitetssykehus og holder samtidig på med sin doktorgrad innen multippel sklerose og avanserte MR teknikker ved MS forskningsgruppen på Universitet i Oslo. I tillegg er han familiefar med to barn og sjonglerer familie, forskning og jobb i en herlig harmoni.

Det kom nylig for dagen at leger på Norges største sykehus har tatt i bruk en fantastisk nyvinning – mobiltelefon! Hvorfor skal helsevesenet alltid ligge flere tiår bak når det gjelder teknologiske nyvinninger?

 I morgen skal jeg ha vakt i Norges største Akuttmottak. Fra kl 08:00 overtar jeg «callingen» på Nevrologisk avdeling på Ullevål. Jeg skal stå klar til å møte akutt syke mennesker og yte mitt beste. «Time is brain», hvert sekund teller når en pasient kommer inn med et akutt hjerneslag, med pågående kramper eller andre akutte nevrologisk tilstander.

Vakthavende nevrolog går med en slagtelefon i lommen 24/7/365. Her kan ambulansepersonell få direkte kontakt med oss. Det er en enkel liten sak og kjøpt med mål om lengst mulig batteritid. Vi er prisgitt god informasjonsflyt i akutte situasjoner, hvorfor kan vi ikke ha felles system med de prehospitale tjenestene slik at vi kontinuerlig har oversikt over den mest oppdaterte informasjon om pasienten som kommer?

Pasienten er på vei inn – ventet om 5 minutter

Det er sendt ut alarm til alle involverte på de forhistoriske callingene. Hva skjer om noen av de nødvendige aktørene ikke dukker opp? Hvordan får man da kontakt med vedkommende? Har noen oversikt over de personlige mobilnumrene til alle ansatte?

Jeg forsøker å logge meg på datamaskinen på akuttrommet. Denne er derimot låst på en annen bruker og jeg må ty til «svenskeknappen» og vente et par minutter før jeg er logget på. Det viser seg at pasienten ikke er tilhørende mitt sykehus, det finnes faktisk ingen informasjon om pasienten i vår journal. Skal vi bruke et par minutter på å logge inn i Kjernejournalen og håpe at det er lagt inn noe nyttig informasjon der?

Jeg prøver å ringe sekretærene i Akuttmottaket for å be de ringe pasientens lokalsykehus. Det er bare et par problemer med de analoge telefonene på Akuttrommet - tallene på tastene er slitt bort så jeg må bruke noen sekunder på å plassere tastene i hodet - og 0-tasten virker ikke (alltid irriterende!). Jeg går i stedet med raske og bestemte skritt ut i gangen og spør dem selv. Kan de ringe lokalsykehuset til pasienten og innhente siste epikrise? Jeg ber de forresten også om å få med innkomstjournalen da den ofte inneholder ekstra informasjon. Da er det bare å krysse fingrene for at fax maskinen virker.

Windows 95 – loved it!

Det er alltid godt når man får satt seg ned og dokumentert alt som vi er pliktige å journalføre. Skal jeg bruke noen minutter ekstra på å gjøre det med talegjenkjenning? Det blir jo uansett en del skrivefeil. Skal jeg bruke tid på å rette opp disse eller bare krype til korset og skrive selv?

Vi bruker DIPS. Dette programmet minner mye om Windows 95 – flotte faner og stilige ikoner. Sykepleierne bruker DIPS Arena. Vi legger inn oppdaterte medisiner i Metavision, i tillegg til å skrive dette i journalen selvfølgelig. Kanskje skal vi prøve med talegjenkjenning denne gangen, det er vel ikke så nøye om tallene og navnene ikke blir helt riktige.

Vi ser på billedundersøkelser i PACS, eller felles klinisk billedlager. Noen bilder ligger jo kun i sistnevnte. På tide å lagre innkomstjournalen – «dw3000.exe encountered a critical error and has to be shut down» - DIPS altså! Jeg håper denne innkomstjournalen er blitt lagret noe sted slik at jeg slipper å skrive alt på nytt - ikke det nei. Jeg får håpe jeg husker alle detaljene, klokken er jo bare 04:30 og jeg er både sulten, trøtt og tissatrengt.

(Back) to the future

Nevnte eksempler overfor er selvfølgelig satt på spissen. Alt dette skjer ikke på en gang. Men det er slike tidstyver og teknologiske utfordringer vi møter 24/7/365. Hvorfor kan ikke helsevesenet være frempå og ikke bakpå når det gjelder teknologiske hjelpemidler og klinisk IKT som det så fint kalles når jeg ringer og står 5 minutter i kø for assistanse?

Jeg er så heldig at jeg får forske ved min nåværende arbeidsplass. Når jeg startet å forske var jeg klar på at jeg trengte en MacBook Pro. Jeg sa til min veileder at jeg måtte ha dette og at jeg ville bli 50 % mer effektiv. Jeg tror ikke hun har angret på den ekstra utgiften.

Jeg åpner opp min Mac med min Apple Watch. Det jeg skriver i sanntid på min iPhone kan jeg få rett opp på min Mac. Jeg lagrer alle mine dokumenter i en skyløsning som utvalgte samarbeidspartnere har umiddelbart tilgjengelig. Jeg sender mail – med bilder og vedlegg! Jeg chatter eller har videosamtaler med samarbeidspartnere fra hele verden, opptil flere om gangen. Jeg laster ned såkalte «open source» programmer (som er gratis) og benytter meg av nyutviklede programmer og tilleggsapplikasjoner for å være lengst fremme med forskningen. Jeg er frempå!

Referanse: https://www.nrk.no/norge/sykehusleger-tar-pasientbilder-med-privat-mobil-1.14468244

Powered by Labrador CMS