Christopher Elnan Kvistads blogg

Foto: Illustrasjon: Henriette Finne

En fryktkultur skapt av legers arroganse?

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Christopher Elnan Kvistad

Christopher Elnan Kvistad er legespesialist og postdoc ved Nevrologisk avdeling på Haukeland Universitetssykehus og har doktorgrad innen nevrologi. Han har tidligere vært forskningsansvarlig i styret i Yngre legers forening og foretakstillitsvalgt for de yngre legene i Helse Bergen.

Legers arrogante holdninger er årsaken til fryktkulturen som hersker i flere norske sykehus. Denne meningen framgår av et intervju med eks-spesialrådgiver og tidligere departementsråd Anne Kari Lande Hasle. Påstanden er oppsiktsvekkende. Er dette bare et sleivspark fra en avgått helsebyråkrat eller del av den generelle oppfatningen i Helse- og omsorgsdepartementet?
De siste ukene har en mørk side av helsevesenet kommet fram i lyset. Leger og tillitsvalgte har stått fram og fortalt om hvordan varsling av kritiske forhold har blitt møtt med sanksjoner. Hvordan fagfolk som har stilt spørsmål har blitt avskjediget. Hvordan frykt har skapt en bekvem stillhet for sykehusledere. En stillhet som har gått på bekostning av pasientsikkerheten. Dette framgår av en større pasientsikkerhetsundersøkelse som nylig ble publisert av Helsedirektoratet.
Helseminister Bent Høie har erkjent alvoret i situasjonen og forstått at frykten for å varsle går ut over pasientsikkerheten. I et møte med sykehuslederne sist uke forklarte han derfor at varsling må tas på alvor og verken bli møtt med sanksjoner eller bortforklaringer. Samme dag går en av Norges mektigste helsebyråkrater ut i Dagens medisin med en annerledes forklaring på fryktkulturen i sykehusene:
«Årsaken til fryktkulturen finner man i profesjonen, heller enn i organiseringen», sier Anne Kari Lande Hasle og henspiller til legene.

«Helsepersonell er ikke lette å lede. Det er lettere å bli arrogant enn ydmyk når man blir tatt opp på legestudiet og skal gjennom det».
Uttalelsene er feilaktige på flere plan. For det første er det feil at man blir arrogant gjennom opptak og gjennomføring av legestudiet.  Jeg husker ennå godt vår første forelesning hvor mantraet gikk ut på at det ennå ikke var for sent å snu. Vi hadde fremdeles sjansen til å velge en kortere utdanning til et yrke hvor man raskt var sikret fast stilling, hvor overtid ville bli betalt og innsats utover det normale gjerne belønnet med bonus. Hvorfor ønsket vi å gå igjennom et knallhardt studium for så å havne i en lang turnuslege-kø og deretter kjempe om forlengelser av vikariater på 6-måneders basis. I motsetning til Hasle, vil jeg hevde at medisinstudiet snarere manet til ydmykhet enn arroganse. Og så vidt jeg vet er jeg den av oss som faktisk har vært igjennom det.
Undersøkelser viser også at mange angrer på at de ikke fulgte forelesernes råd om å utdanne seg til noe annet. Blant annet en spørreundersøkelse utført av Akershus Legeforening som i fjor viste at 45% av de spurte legene vurderte å slutte i jobben sin. Dette hovedsakelig på grunn av høy arbeidsbelastning. Videre fant en studie fra 2005 en dobbelt så høy selvmordsrate hos kvinnelige leger i forhold til andre kvinner. Forfatterne mente dette var påfallende ettersom leger hadde en lavere dødelighet når det gjaldt andre årsaker. Det var kun selvmordsraten som skilte seg ut. Tyder dette på at leger er så arrogante?
Mer alvorlig er likevel koblingen mellom legers påståtte arroganse og fryktkulturen som har kommet frem i media siste tiden. Er det ikke nettopp slike holdninger som underbygger og vedlikeholder en fryktkultur? Hasle uttaler at leger ikke er lett å lede. Er det fordi at leger ofte ser på det faglige før det økonomiske, på kvalitet foran produksjon? Eller at leger kan finne på å si ifra om forhold som kan gå ut over pasientsikkerheten?
Det finnes arrogante leger, sikkert medisinstudenter også. Men det faller på sin egen urimelighet å hevde at disse er kimen til de sterke historiene som ligger bak det leger og tillitsvalgte har hatt mot til å stå frem med i media de siste ukene.  Det er derfor bemerkelsesverdig at slike utsagn kan komme fra øverste hold i Helse- og omsorgsdepartementet. På en annen side er det neppe tilfeldig at disse synspunktene gjør sin entré først nå i et avskjedsintervju før pensjonering. Det sentrale spørsmålet er om dette kun er en helsetopps personlige mening eller del av den gjengse oppfatning hos departementet som nettopp skal utvikle pasientens helsetjeneste. I så fall er nok veien med ett blitt mye lengre å gå.

Powered by Labrador CMS