Ledelse av forskning er ingen «quick fix»

Det forskes i kommunale omsorgstjenester som aldri før. Dette har gitt bedre tjenester og økt forståelse for tjenestenes egenart og kompetansebehov. Men tjenestene kan få mer ut av forskningen de selv initierer og legger til rette for dersom lederne engasjerer seg sterkere når forskningsideer diskuteres. 

Kommunene skal bidra til og legge til rette for forskning. Dette skjer stadig oftere. Det viser nye tall fra Nordisk institutt for studier av forskning, innovasjon og utdanning (Nifu).

Initiativene til prosjektene kommer delvis fra politisk eller administrativ ledelse som peker på områder de ønsker innsats på. Samtidig er ildsjeler og medarbeidere «med en forsker i magen» viktige for å få opp prosjekter.

Forskningsaktiviteten er også stor ved høgskolene og universitetene som utdanner helsepersonell, i instituttsektoren og i de større kommunene som har egne forskningsenheter. Dette har bidratt til kunnskap om tjenestenes utbredelse, innhold og kvalitet, men også interessen, stolthet og åpenhet: Omsorgstjenestene er ikke lenger så «hemmelige tjenester».

Tar ikke i bruk forskning
Kompetanseløftet 2025 og forslagene til kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) om styrking av forskingen i tjenestene støtter opp om den positive utviklingen.

Mange av oss som har vært i forskningsfeltet en stund ønsker satsningen velkommen. Likevel er vi spent.

Kommunene mener de er lite flinke til å ta i bruk resultatene av forskning de selv er med på eller har initiert. Det kan skyldes at mange har sterke meninger om hva som kjennetegner gode forskningsprosjekt og hvem som er best egnet til å gjennomføre dem, men også om prioriteringer og faglige tradisjoner i helse- og omsorgstjenestene.

Disse meningsforskjellene og interessekonfliktene hindrer full utnyttelse av forskningen. Men de kan håndteres med tydeligere og mer systematisk forskningsledelse.

Påstand om «mastersyke» stjeler energi
Jeg har også møtt mange ansatte med brennende engasjement og betydelig erfaring og kompetanse i arbeidet sitt. De vil tilby gode tjenester for innbyggerne sine og de har for lengst innsett at de må endre arbeidsmåtene sine på grunn av utviklingen i tjenestene og samfunnet.

De vet bare ikke hvordan de skal få det til innenfor det daglige arbeidet.

Jeg har også snakket med masterstudenter som sier at de mister motivasjonen av påstanden om «mastersyke» i omsorgstjenestene. Det å heve egne kompetanser oppleves som negativt. Ledere fortviler over den såkalte likhetskulturen i tjenestene.

Noen steder blir det konflikt dersom sykepleiere med ekspertkompetanse tas ut av «stellet» for å gjøre oppgaver som de har spesialistkompetanse til. For eksempel jobbe med å ta i bruk en ny arbeidsmetode.

Se opp for trender
Samtidig er de kommunale helse- og omsorgstjenestene ennå et forskningssvakt område. Derfor har myndighetene bevilget penger til nye programmer i Forskningsrådet.

Dette gir muligheter for spennende forskningssamarbeid hvor forskere med vidt forskjellig fagbakgrunn, tjenestene, pasientene og næringsliv sammen kan finne løsninger på de sammensatte utfordringene i tjenestene.

Dessverre har vi erfart at gode intensjoner ofte strander på grunn av for store forskjeller i faglige perspektiver, i forståelser for problemene som skal løses og i kapasitet til å delta i samarbeidet. Forskingsmiljøene med størst pågangsmot og utholdenhet vinner frem.

En av farene er at tjenesten «faller for» nyorienteringer som er trender i tiden, og som ikke nødvendigvis er konstruktive løsninger på problemene i tjenestene. 

Meningsforskjellene og interessekonfliktene søker aktiv ledelse
Jeg er overbevist om at meningsforskjellene og interessekonfliktene som følger i kjølvannet av prosjektinitiativene kan snus til noe positivt med aktiv ledelse. Derfor må kommunale ledere som har ansvar for få legge til rette for forskning se uenighetene og gripe inn.
Hvordan dette kan gjøres, og slik kompetanse utvikles, må på dagsorden i de pågående initiativene for å styrke forskningen i kommunene.

Ansatte i tjenestene som ønsker å jobbe med helsehjelp til brukerne og ansatte med kunnskap og interesse for forskning må få hjelp til å forstå seg selv som samarbeidspartnere med nødvendig og komplementær kompetanse.  Diskusjoner om hvordan forskning kan gi praktisk nytte må gjøres til en naturlig del av de faglige og kollegiale samtalene i avdelingene. Tid til forskningsoppgaver må regnes med når turnuser settes opp.

Bruk kritisk nysgjerrighet
Tidlige forskningsideer må møtes med kritisk nysgjerrighet. Det må lages møteplasser hvor tjenestene og forskningsmiljøene kan jobbe sammen om å spisse forskningsideene og utvikle felles forståelse for problemene som skal løses. Jobb også med hvordan resultatene skal presenteres slik at de kan omsettes til nye praksiser.

Tjenestene og forskningsmiljøene må få hjelp til å lande diskusjoner hvor forskningsmiljøenes ambisjoner, fagtradisjoner og konkurranse om forskningsmidlene og forskningens uavhengighet som kommer i konflikt med tjenestens faglige tradisjoner og kunnskapsbehov.

Potensialene som ligger i forskningen forutsetter tydeligere forskningsledelse. Forhold både «innenfor og utenfor» det forskningsfaglige både hemmer og fremmer realiseringen av potensialene. Meningsforskjellene og interessekonfliktene må anerkjennes og gripes fatt i.
Dette er nødvendig for at forskningens potensialer skal utnyttes.