Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Anette Storsteins blogg Publisert2017-01-31

Når blålysene slås av

Jeg er lite glad i betegnelser som reduserer et menneske til en lidelse. Revmatiker, astmatiker, alkoholiker. Anorektiker. Diabetiker. De er så lette å bruke, og flyter så enkelt over tungen – men er ekstremt effektive i å redusere et helt menneske og en livshistorie til å akkurat den ene sykdommen.

Det mest talende av disse begrepene er ”kroniker”. Kroniker er et ord jeg VIRKELIG ikke liker, men som jeg altså likevel skal bruke i resten av dette blogginnlegget. Nevrologien er proppfull av kronikere, i likhet med mange andre medisinske spesialiteter.

Si kroniker til en erfaren helseperson, og man tenker: tålmodighet, tidkrevende, komplekst, hjemmesituasjon, falltendens. Man tenker i det hele tatt mye, men man tenker ikke: blålys, kurativ, hastverk, heltelege, dramatikk, kirurgi. Det gjør man ikke.

Tre nøkkelord for kronikeromsorg, fra en erfaren kronikervenn: Tid. Kompetanse. Investering.

Tid: det såre punktet i ethvert system hvor effektivitet er et nøkkelord. Tid gjennom hele aksen, fra fastlegekontoret til hjemmesykepleien til spesialisten; tid til å høre på de lange, komplekse sykehistorier og finne ut hvor skoen trykker - tid er den evige mangelvaren, og det er ingen takst som synliggjør at det å jobbe seg gjennom et tettskrevet A4-ark på ti minutter er noe helt annet enn å titte i et øre. Alle har forståelse for at kronisk syke også har sine klare medisinske behov, men blålys, akuttmedisin og pakkeforløp er store og tunge døråpnere som min demenspasient ikke drar særlig nytte av.

Fristene for vurdering og fokuset på fristbrudd er en svært god ting for alle som skal inn i systemet med nye lidelser – men hva med dem som har en kjent kronisk sykdom som trenger oppfølging da? Som ikke har «ny» sykdom? Elefanten i rommet er at når noen prioriteres opp, rykker andre ned, og alle gode intensjoner vil koste, et annet sted. Et langsomt funksjonsfall hos en «avklart» pasient kan jo alltid vurderes i morgen…

Jeg vet at det ikke er ment slik, men for en erfaren kliniker er det ikke til å overse: kronikerne tenderer til å trekke det korteste strået, hver gang.

Kompetanse: jeg tror det går et kompetansegrensesnitt et sted rundt betegnelsen «mindre vanlig» lidelse, hvor en må ha et visst pasientantall for å få tilstrekkelig erfaringsgrunnlag og bli trygg på alle de ulike manifestasjonene en kronisk sykdom kan ha. Hvor kompetansegrensesnittet er, avhenger selvsagt av erfaringsgrunnlag og interesse, men en sykdomsprevalens på 1/1000 betyr at en fastlege med en liste på 1700 pasienter til enhver tid har 1,7 pasient med for eksempel Parkinsons sykdom.

1,7 pasient er ikke mye for den typen sykdom med en myriade av motoriske, psykiatriske og sosialmedisinske symptomer, multifarmasi og komorbiditeter.  Når man i tillegg har bare ti minutter til rådighet hjelper ikke det akkurat.

I spesialisthelsetjenesten har regionalisering og fordeling av mange former for medisinske tilbud vært et tema i årevis, men bør det ikke også i noen grad være en problemstilling for førstelinjetjenesten? Så kompleks som medisinen er blitt? Jeg har enorm respekt for fastlegene som skal ha almenkunnskap om alt fra psoriasis og KOLS til hofteleddsdysplasi og tvangslidelser, men kunne man tenke litt annerledes for noen undergrupper med sjeldnere tilstander?

Eksempelvis kunne en gruppe fastleger med særlig interesse for nevrologi følge opp «sine» kronikere, og ha spesialisten lett tilgjengelig ved behov. Pasientene ville bli glade, det ville være faglig tilfredsstillende for alle parter, rett og slett en vinn-vinn situasjon (men kommunegrensene må man nok se bort fra...). ParkinsonNet, som er et målrettet tiltak for å bedre oppfølgingen i det lange forløpet av Parkinsons sykdom, kan være et første skritt på veien, men her trengs det mer enn et skippertak for en enkelt sykdom, det må rett og slett til et kronikerløft, et prestisjeløft og et fokusløft. 

 

Investering: La meg introdusere begrepet «raskere tilbake» for kronikere: det å komme tilbake til, eller holde seg på, det funksjonsnivået man kan ha håp om for å ha livskvalitet, verdighet, og forhåpentligvis en hjemmeboende tilværelse. Kroniske sykdommer er ikke statiske, men dynamiske. Funksjonsfall over måneder og år med forverringer av type «acute-on-chronic» er regelen mer enn unntaket blant pasientene jeg ser. Investering er et tverrfaglig innskudd i pasientens funksjonskonto i form av rehabilitering, muskelvedlikehold, ernæring, sykdomsmestring med mye mer.

For eksempel: Tre ukers målrettet opptrening en gang eller to i året kan være gull for å opprettholde funksjon, fremme mestring og gi familien en pust i bakken. Det kan bety et år til hjemme, i stedet for et år ekstra på sykehjem!

Noen hjertesukk om rehabilitering: spesialisert rehabilitering for kronikere er i praksis i ferd med å bli faset ut av spesialisthelsetjenesten. Etter ganske mange år i nevrologien kan jeg med hånden på hjertet si at det er blitt mye vanskeligere å få til spesialisert rehabilitering for majoriteten av mine pasienter. Kapasiteten blir stadig mindre og ofte får jeg høre at «nei, den gruppen tar vi ikke lenger». Det finnes riktignok et strålende spesialisert rehabiliteringstilbud til pasienten min – vel og merke fem timer unna med offentlig transport (og to ferger). Sukk. Og så var det primærhelsetjenestens tilbud da?

Vel, de er i ferd med å drukne i henvisninger for de opprinnelige «raskere-tilbake» pasientene, som skal ut igjen i arbeid etter kneprotesen eller bypassoperasjonen sin. I en slik kontekst vil funksjonsvedlikehold for en person som ikke lenger skal tilbake til arbeid, fort vike plassen for den unge hofteopererte vanligvis fulltidsarbeidende mannen. Kortsiktig lønnsomhet og ferdig arbeid trumfer stort sett alltid langsiktig og møysommelig innsats, sånn er det bare.

Norske sykehus gir stort sett førsteklasses medisinsk behandling i akuttfasen, men når blålysene slås av og hverdagen venter med et liv med følgetilstander, da pipler ressursene vekk, spesialisthelsetjenesten har tid en gang i halvåret og fysioterapien trappes sakte ned. I det store perspektivet oppfyller forebygging, oppfølging og vedlikehold av funksjonen for menneskene med kronisk hjernesykdom både nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet i prioriteringsmeldingen. Stor nytte gir det, ikke er det spesielt kostbart og tro meg, mine pasienter er i aller høyeste grad alvorlig plaget, selv om de lever lenge med symptomene sine. Hvordan oppnå best mulig hjernehelse for Ola og Kari burde være topp fokus for alle som vil ha mest mulig ut av helsekronene!

Det handler om prioritering, visst gjør det det. Prioritering av han som kommer uten blålys. Prioritering av å hjelpe folk til å kunne være noe mer enn sin sykdom, i ti og femten og tyve år fremover. Det er flott å kunne kurere pasienten sin. Det kan man ikke når det handler om kronisk sykdom i hjernen, det har jeg bare måttet innse. Men det finnes også et perspektiv hvor det å kunne klare å være hjemme alene en dag uten å falle er uendelig verdifullt! Gi oss Tid, Kompetanse og Investering - så skal vi kronikervenner fortsette å brenne for det.

 

 

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   5 + 4 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


  • Aina 18.04.2017 20.21.44

    Har opplevd at A-hus' smerteklinikk avviste meg fordi jeg er kronisk syk. Jeg har fibromyalgi med mild til moderat grad ME og avslagsbrevet sa at deres helsepersonell ble så trist av at de ikke klarte hjelpe kroniske syke slik som jeg og følte dermed at de ikke hadde noe å tilby meg. Så ikke nok med at jeg gikk på svært lite lukrativ AAP, jeg måtte da pendle til Oslo og Majorstuen, bruke over 800 kroner i egenandel hver gang (og det ble endel timer)og benytte tilbud på en privatklinikk...Jeg bor i Eidsvoll kommune...med mine smerter måtte jeg altså humpe i bil i mange mil og i tillegg bruke en masse penger som jeg egentlig ikke hadde fordi jeg ikke fikk lov til å gjøre personalet på A-hus'smerteklinikk lei seg...bedre at jeg, som pasient, sleit ekstra pga kroniske smerter OG ble loppet for AAP i tillegg...Hurra for norsk helsevesen...

  • lege 2 01.02.2017 10.47.22

    Elendig tilbud til mennesker med langvarige lidelser, dvs. "kronikere", jf. innlegg og kommentar fra "lege". Det kan fremstå som om de som har hatt uflaks i livet og blitt dårligst, ikke har vedi blant hverken helsepersonell som også behandler dem som uønskede kasteballer i helsevesenet, jf. "lege" - og ikke bare politikerne. Ingen står på barrikadene for de dårligste ryggpasientene som lider i smertehelvete og mister livene sine pga. mangel på kompetanse mht. opptrening, smerelindrende muskelbehandling og manipulasjon - i kombinasjon-eller at fysioterapeutene ikke vil ha dem- fordi de er håpløse. Eller er de kommunene som får fysioterapeutene til å bryte med faglighet, etikk og lovgivning mht. at man ikke kan fryse ut enkeltgrupper av pasienter? Er helsepersonell så feige og opptatt av driftstilskuddene sine- at de ikke sier i fra. Her i kommunen er det inngrodd ukultur og ingen fysioterapeuter med kompetanse vil ha pasientene. De sparker ut pasientene med løgn i journalene om årsak.

  • Lege 01.02.2017 10.38.55

    Svært betimelig innlegg. Det sukkes og stønnes over "kronikere", f.eks. blant fastleger og fysioterapeuter som burde være takknemmelige for at de kan bidra til en bedre hverdag for de pasientene som har blitt rammet hardest. Fordommer styrer når det gjelder f.eks. pasienter med mellomvirvelskivetilstander og som er dårlige, dvs. "de virkelig håpløs ryggkronikerne". Og dette sier fysioterapeutene til pasientene. Det er ikke håpløst, men vi har en elendig ryggkompetanse i Norge, de psykologiseres og bagatelliseres, pasientene får ikke smertelindring nok pga. moraliserende holdninger og redsel for "avhengighet" - og dermed gjør helsepersonell dem til "kronikere" som de kan behandle enda styggere. Dårlig smertelindring gir nevrohumorale forandringer, dysfunksjonelle reflekser og muskulatur- og ødelegger for pasientene- uten at noen ser ut til å bryr seg om det. Fysioterapeutene vil ikke gi dem bløtdelsbehandling som smertelindring selv om pasientene trener,kan redusere b-prep - får et liv

Anette Storstein

Anette Storstein er spesialist i nevrologi og overlege ved Nevrologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, med hovedfokus på kroniske lidelser i nervesystemet. Hun har lang erfaring fra arbeid som tillitsvalgt i Legeforeningen og i Norsk Nevrologisk forening og sitter som styremedlem i Hjernerådet.

Nyheter fra startsiden

SELSKAPER «SLÅSS» OM IMMUNTERAPI-MARKED

Kreftforskere går tomme for pasienter

TUSENVIS AVVVISES I PSYKISK HELSEVERN

– Helt uakseptabelt3

UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE

Også Helsepartiet krever UNN-granskning2

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!