Har Norge råd til å gi kreftpasienter nye innovative medisiner?

I media og møter hvor behandling mot kreft blir diskutert, blir det ofte fra både legemiddel myndigheter, politikere og medisinsk fagpersonell, stilt spørsmål om hvordan en skal kunne håndtere de «voldsomt økte utgiftene til kreftlegemidler i fremtiden». Men er det virkelig slik at vi står overfor en formidabel kostnadsvekst som vil sprenge Norges helsebudsjett? Det har jeg liten tro på, og ikke kun fordi medisiner utgjør en svært liten andel av det totale helsebudsjettet. Dette er ingen ny bekymring, men har vært hyppig diskutert siden årtusen skiftet, og ser vi på realitetene har denne bekymringen vært grunnløs.
Det totale legemiddelmarkedet har stått tilnærmet stille de siste 10 årene på tross av introduksjon av nye medisiner, og ser vi på kostnadene til kreftmedisiner isolert sett, har de faktisk gått ned de siste årene. Hovedårsaken til dette er at patenttiden på mange medisiner har utløpt, slik at effekten av de økte kostnadene ved introduksjonen av nye medisiner blir kompensert av en reduksjon i kostnadene på de gamle som har gått av med patent. Dette er en effekt som selvfølgelig vil gjelde i fremtiden også.
Nå er det ikke slik at en kun kan se i speilet for å se hva som ligger foran en. Spør en de investormiljøene som følger legemiddelmarkedet tett, og lever av å kunne forutse hvordan det utvikler seg, er det særdeles få som tror på en sterk vekst i det totale europeiske legemiddelmarkedet de neste årene. Sprengte helsebudsjetter på grunn av økte kostnader til legemidler er det dermed ifølge disse miljøene, liten grunn til å frykte.  Derimot er det større optimisme rundt kreft, hvor blant annet genteknologien gjør stadig nye gjennombrudd og en har fått ny viten om hvordan immunsystemet virker inn på kreftsvulster. Det forventes derfor at det vil bli lansert flere nye kreftlegemidler de neste årene enn det har vært gjort i de foregående, og slik sett har de budsjettansvarlige ved norske kreftavdelinger grunn til bekymring for deres legemiddelbudsjetter i fremtiden. Er det da riktig å bevilge mer penger til kreft kun fordi innovasjonstakten forventes å være høyere her enn på andre områder?
Ser vi igjen litt tilbake i tid, så har de ulike sykdomsområdene hatt sin «æra». På 80 tallet kom protonpumpehemmerne på markedet som hjalp mange pasienter som led av magesår eller refluksøsofagitt. Litt senere kom de moderne blodtrykksenkende medisinene på markedet, og det ble lansert statiner mot høyt kolesterol. Felles for alle disse medisinene var at de var relativt mye dyrere enn de som allerede var på markedet, og at ved å ta de i bruk utgjorde kostnadene en relativt stor andel av de totale legemiddelkostnadene. En kan da si at disse pasientene fikk en høyere prioritet enn andre pasientgrupper, fordi det hadde kommet nye og bedre medikamenter mot deres lidelser. I dag har de fleste av disse medikamentene gått av med patent, og en har nå mulighet til å gi disse pasientgruppene en fortsatt god behandling til en lav kostnad.
Ved at de fleste lands myndigheter valgte å ta i bruk disse nyvinningene, har også legemiddelfirmaene hatt muligheten til å forske frem nye medisiner for å kunne tilby andre pasientgrupper en bedre behandling. Kostnadene for disse nye medisinene vil kanskje i dag oppleves som høye, men de vil igjen på et tidspunkt gå av med patent og bli tilgjengelig i billigere versjoner. Jeg våger å påstå at hvis alle lands myndigheter kun skulle tenke på å få «mest mulig helse ut av hver krone» på kort sikt, og at det ikke skal brukes mer penger på noen grupper av pasienter enn andre, ville denne «livssyklusen» stoppe opp og det vil bli lansert svært få nye medisiner i fremtiden.
Norge bør som et av verdens rikeste land ha råd til å prioritere pasientgrupper hvor innovasjonstakten er høy, både for å gi pasienter i Norge et godt helsetilbud og for å bidra til fortsatt innovasjon på legemiddelområdet. Dette vil jeg tro er det beste for den norske befolkning både på kort og lang sikt.