Ja – politikerne må ta et større ansvar for helsetjenesten

I Dagens Medisin 31. mai refereres det til legepresidenten som uttaler at politikerne må ta et større ansvar for helsetjenesten. Det er en uttalelse jeg som leder av Norsk Fysioterapeutforbund støtter. Både presidenten i legeforeningen Anne-Karin Rime og helsedirektør Bjørn Guldvog har uttrykt bekymring for at den offentlige helse- og omsorgstjenesten får for lav prioritet.

Det er bred politisk enighet i Norge om at vi primært skal ha en offentlig finansiert helsetjeneste i landet som gir et likeverdig tilbud uansett hvor du bor og uansett sosioøkonomiske situasjon. Det er ikke situasjonen i Norge i dag. Vi kan bruke rehabilitering som et eksempel.

Under Arendalsuka i 2021 ble rapporten «Norge trenger en rehabiliteringsreform» publisert. 

Den viser blant annet til at det er stor geografisk variasjon i tilbudet til pasienter med rehabiliteringsbehov. I praksis er det hvor du bor som avgjør hva slags tjenester du får. Høsten 2020 ga Helsedirektoratet ut rapporten Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten 2015–2019. Rapporten viser også at pasientene ikke har likeverdig tilgang til spesialisert rehabilitering. Antall pasienter som mottar rehabilitering i spesialisthelsetjenesten varierer mellom helseregionene, fra 7,6 (Helse Vest) til 12,7 (Helse Midt) per 1000 innbyggere.

Stortinget behandlet i april 2020 et forslag om å sikre likeverdige og gode rehabiliteringstjenester i hele landet. Vedtaket ble at regjeringen skal «sørge for at rehabiliteringstilbudet innen spesialisthelsetjenesten ikke legges ned før man har sikret at kommunene er i stand til å overta ansvaret for de aktuelle pasientgruppene».

Landets pasient- og brukerombud har i flere år problematisert at henvisningspraksis til rehabilitering er for tilfeldig. Pasienter og pårørende må i stor grad selv etterspørre rehabilitering. Spesialisthelsetjenesten kan gi råd og veiledning om hvilken rehabilitering det er behov for, men kommunene avgjør selv, utfra gjeldende lover og forskrifter, hvilke tjenester de kan og vil tilby.

Fastleger henviser ofte pasienter, for eksempel med langvarig og uspesifikke smerter i muskel og skjelett, til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten fordi det ikke er tilstrekkelig tilbud lokalt. Regional koordinerende enhet for rehabilitering i Helse Sør-Øst mottar årlig 3000 henvisninger på vegne av pasienter i denne kategorien. Om lag halvparten blir avvist, fordi denne type behandling skal skje i primærhelsetjenesten. Resultatet blir at pasienten ikke mottar nødvendig rehabilitering, dersom tilbudet ikke er etablert i kommunen de bor i.

I kommunehelsetjenesten er det langt på vei lokale budsjettprioriteringer som bestemmer hver enkelt kommunes tilbud, utfra lokale behov, lov og forskrift og de økonomiske rammebetingelsene.  Dette betyr at tilbudet på sitt beste vil ha god kvalitet tilpasset lokale behov dersom organiseringen og rammebetingelsene er gode, mens det andre steder vil være knapphet på ressurser som rammer tjenestene innenfor rehabilitering.

Kommunene må settes i stand til å lede helsetjenesten på en måte som sikrer de riktige prioriteringene og sammensetning av de riktige ressursene. Svært mange rehabiliteringspasienter krever støtte fra ulike helsepersonell. For at fysioterapeuter i kommunen skal kunne få til god samhandling rundt pasientene, må kommunene ha tilstrekkelig med leger samt at disse må ha tid til å samhandle. Det er gledelig at KS nå samarbeider med legeforeningen for å finne en løsning rundt beredskap og legevakt. Tilsvarende samarbeid må vi få til for rehabiliteringstjenesten. Helsetjenesten i kommune må i større grad styres og ledes som en enhetlig tjeneste, Primærhelsemeldingen fra 2012 viste til at en av kommunenes største utfordringer var silotenkningen i kommunene. For å kunne tilby de rehabiliteringstjenestene som kommunen har ansvar for, må fysioterapitjenesten ha ulik kompetanse. I de kommunene hvor det ikke er mulig med tilstrekkelig kompetanse i kommunene, må det være et samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Rehabiliteringsfeltet må få en helhetlig gjennomgang, og sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner må samhandle. Organiseringen som kan fungere i en stor kommune på Østlandet er kanskje ikke formålstjenlig i små kommuner.   For å understøtte en hensiktsmessig organisering må finansiering av rehabilitering bidra til – og ikke være et hinder for - gode rehabiliteringstilbud for pasientene.

Jeg oppfatter at «alle» er enige om at rehabilitering er viktig og at det er god samfunnsøkonomi å satse på nettopp det. Men jeg opplever at det lett blir «pekeleken» når det kommer til hvem som har ansvaret for at pasientene får det rehabiliteringstilbudet de bør ha. Helseforetakene har bygget ned kapasiteten for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet peker på kommunene når temaet om rehabilitering kommer opp, og kommunene peker på manglende ressurser til å levere det Stortinget har besluttet at kommunene skal ha ansvar for. Hvem er det da som til syvende og sist har ansvaret?