Bioingeniørmangelen har blitt et samfunnsproblem

Når svar på blodprøver, urinprøver, vevsprøver, celleprøver og andre laboratorietester lar vente på seg, handler det ikke om teknologi – men om at vi mangler bioingeniører til å utføre analysene.

Bioingeniørmangelen er ikke lenger bare et varslet problem. Den er et samfunnsproblem som allerede rammer både pasienter og behandlere.

Unge, nyutdannede bioingeniører møter en hverdag preget av underbemanning, overtid og lav lønn. En medlemsundersøkelse NITO Bioingeniørfaglig institutt foretok i 2024, viste at hele 69 prosent av de som svarte har vurdert å forlate den offentlige helsesektoren. Private aktører lokker med bedre vilkår, lønn og mer forutsigbar arbeidstid, og bioingeniørenes kompetanse er etterspurt.

Store utfordringer

Spesielt i distriktene er utfordringene store: Unge rekrutteres til byene, og mange kommer aldri tilbake. Uten målrettede tiltak risikerer vi at viktig kompetanse forsvinner fra distriktene, og at pasientene får et dårligere helsetilbud.

Konsekvensene av bioingeniørmangel er alvorlige:

• Lengre ventetider på analyser og behandlinger
• Økt risiko for feil, fordi presset på de ansatte øker
• Redusert lokalt helsetilbud, fordi spesialisert personell er vanskelig å erstatte
• Stengt fødetilbud pga ubemannet blodbank

Som bioingeniør, styremedlem i NITO Agder og tillitsvalgt ved Sørlandet sykehus, ser jeg daglig hvordan dette rammer både pasienter og ansatte. Sørlandet sliter med å rekruttere erfarne bioingeniører, og dersom små lokale sykehus som Flekkefjord legges ned, kan konsekvensene for pasienter og lokalsamfunn bli betydelige. Konsekvenser kan være lengre vei for all type behandling, økende press på lokale helsetjenester som legevakt og ambulanse. Mangel på bioingeniører fører til store ringvirkninger.

I motsetning til leger og sykepleiere, har ikke laboratoriene en vikarpool å støtte seg på. Oppgavene våre er spesialiserte, og instrumentene vi benytter er så avanserte og komplekse at opplæring tar tid. En luksus vi sjelden har. Selv midlertidig flytting av ansatte mellom sykehus gir bare kortsiktige løsninger.

Hva må til? Vi trenger tiltak fra både sykehusene (arbeidsgiverne våre) og kommunene som gjør det attraktivt å jobbe og bosette seg i distriktene. Jeg mener at tiltak for etter- og videreutdanning må prioriteres, samt at rekrutteringstillegg mot bindingstid - slik man har gjort i Nordland med 150.000 kroner mot 18 måneders bindingstid – bør vurderes flere steder. Også i Agder. I tillegg må flere kommuner ta i bruk verktøykassen de har for å tiltrekke folk til distriktene. Det kan være alt fra gunstige startlån, rimeligere boligtomter, støtte til pendlerreiser og etableringstilskudd.

Det må tas grep, og det må gjøres nå. For hver erfaren bioingeniør som forsvinner, mister pasientene trygghet og kvalitet. Hvis vi ikke handler nå, vil morgendagens pasienter betale prisen.

Ingen oppgitte interessekonflikter