Innovasjonsnytte som en tredje dimensjon i helsebeslutninger

Hva er merverdien av en behandling som frigir klinisk kapasitet, eliminerer livslang oppfølging, eller etablerer en plattform fremtidige terapier kan bygge på? Svaret finnes ikke i dagens modell som operasjonaliserer prioriteringskriteriene. I dag klarer ikke helsetjenesten å differensiere mellom ulike metoders innovasjonsverdi. I det videre arbeidet med terskelverdier bør innovasjon og verdien av omstilling vektlegges mer.

Norge har et av verdens mest gjennomarbeidede systemer for helseprioriteringer,med både et felles kriteriesett og en operasjonell modell. Prioriteringskriteriene –alvorlighet, nytte og ressursbruk – har lenge ligget fast og det er kanskje riktig, men allerede i 2014 vurderte Norheimutvalget om ikke andre forhold også burde vektlegges. Innovasjon var et av disse forholdene.

Viktig rammeverk

Den operasjonelle modellen (ofte omtalt som Magnussen-trappen) operer i to dimensjoner, med alvorlighet langs den ene aksen og kostnad per kvalitetsjustert leveår (QALY) på den andre. Sistnevnte kombinerer kriteriene nytte og ressursbruk.

Trappen gir oss terskelverdiene, som har blitt et viktig rammeverk knyttet til praktiske prioriteringer i helsetjenesten. Modellens todimensjonale tilnærming har imidlertid begrensinger. Den fanger blant annet ikke opp at noen behandlinger bidrar til omstilling og skaper varige systemgevinster, andre åpner helt nye muligheter for pasientene.

Den manglende differensieringen knyttet til omstillings- eller innovasjonsnytte bidrar, etter vår mening, til noen av utfordringene rundt beslutningene i Nye metoder- systemet. En av disse er det stadig større opplevde misforholdet mellom de helsepolitiske ambisjonene om innovasjon og verktøyene som spesialisthelsetjenesten tar i bruk.

Den pågående debatten om alternativkostnad og terskelverdier er lett å redusere til om verdien skal være høyere eller lavere, justert for prisvekst eller ikke. Hvis vi fortsetter å vurdere betalingsvilligheten langs kun to akser, alvorlighet og kostnad per QALY, står vi imidlertid i fare for å systematisk undervurdere verdien av omstilling, som innovasjoner kan representere. Erfaringene med bruk av terskelverdiene viser at det kan være mer hensiktsmessig å vurdere nye tiltak (herunder metoder) ut fra et tredimensjonalt perspektiv, med «innovasjonsnytte» som den tredje aksen.

Innovasjon i helsetjenesten er ikke nødvendigvis bare spektakulære gjennombrudd innen celle- eller genterapier, som kan ha kurativ effekt. Innovasjon kan også være at behandlingen går fra intravenøs administrasjon til tabletter som pasientene kan ta hjemme, og som dermed frigjør tid hos både pasienter og helsetjenesten. Det kan være en ny kombinasjon av eksisterende behandlinger, som gir mindre behov for støttebehandling. Det kan være digitale løsninger, som fanger opp forverring før pasienten trenger akuttinnleggelse. Noen innovasjoner er store og gjennomgripende, andre er mer gradvis. Felles for de, er at nytten av dem per i dag ikke fanges fullt ut når vi bare spør «Hva koster en vunnet QALY, her og nå?»

Innovasjon er nytte

Vi må erkjenne at tidene endrer seg. Vi bør derfor tydeliggjøre innovasjonsverdien innenfor nyttekriteriet. Innovasjonsaksen må kunne fange opp både graden av betydningen for pasientgrupper med få alternativer, kliniske nyvinninger eller langsiktige systemeffekter. En slik tilnærmingen vil medføre at tiltak med samme alvorlighetsgrad og samme kostnad per QALY vurderes forskjellig, ut ifra nytten som innovasjonen representerer.

Den tredimensjonale modellen blir dermed en utvidelse av Magnussen-trappen, hvor innovasjonsaksen gir mulighet for høyere, og kanskje også lavere betalingsvillighet, innenfor tydelige og styrte rammer. Ved å gjøre innovasjonsnytten eksplisitt og målbar gir dette mulighet til mer finmaskede beslutning, i stedet for at den håndteres gjennom særordninger, politisk press eller medieoppslag i enkeltsaker. En innovasjonsakse bidrar dermed til et bedre styringsverktøy for helsemyndighetene. Det handler om å etablere og forankre et prinsipp, gi det operasjonell form, og utstyre beslutningstagerne med et oppdatert verktøy for å nå helsepolitiske mål. Helse- og omsorgsdepartementet bør derfor starte arbeidet med å operasjonalisere innovasjonsnytten, parallelt med oppfølgingen av Prioriteringsmeldingen.

Uten en innovasjonsakse vurderer vi fremtidens gjennombrudd med gårsdagens perspektiv. I en stadig mer volatil geopolitisk situasjon, kan dette også medføre at vi risikere å oppfattes som et land uinteressert i innovative behandlinger. Vi kan komme i en situasjon hvor produsenter rett og slett ikke lengre vil ha anledning til å lansere nye behandlinger i Norge.

Interessekonflikter: Forfatterne er ansatt i Rud Pedersen Norge, som bistår kommersielle aktører i helsepolitiske prosesser og refusjonsprosesser i Norge.