Når ble omsorg avvik?

Det som tidligere ble sett på som naturlig omsorg, kan i dag utløse avviksmelding, påtale eller beskjed om å holde seg til vedtaket eller arbeidsavtalen.

Omsorg er som en grunnmur

Å betrakte omsorg som å forholde seg til fastsatte vedtak er langt fra Søren Kierkegaards grunnprinsipp: Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der.

Omsorg, sett som en slik hjelpekunst, bør være fundamentet i helsevesenet, i skolen, i barnevernet og i eldreomsorgen.

Da kan ikke omsorg bare handle om å utføre oppgaver, men om å møte mennesker, og da med både faglig kompetanse, dømmekraft og menneskelig nærvær.

Men det har skjedd noe med måten vi organiserer omsorg på i dag.

God intensjon, mange farer

Offentlig sektor er i økende grad styrt etter prinsipper hentet fra markedstenkning; målinger, effektivitet og kontroll. Oppgaver skal defineres. Tjenester skal standardiseres. Ressurser skal dokumenteres. Avvik skal registreres.

Intensjonen er god: Å sikre rettferdighet, kvalitet og rettssikkerhet. Ingen skal være prisgitt tilfeldigheter. Men denne styringslogikken har også konsekvenser:

• Når omsorg detaljreguleres, blir handlingsrommet mindre.

• Når tidsbruk brytes ned i minutter, blir fleksibilitet et problem.

• Når likebehandling forstås som identisk behandling, blir forskjeller vanskelig å legitimere.

• Når dokumentasjon blir viktigere enn relasjoner, endres det som oppleves som faglig ansvarlig.

Noe blir tapt på vegen

Den norske sosiologen Kari Wærness advarte allerede på 1970-tallet mot å redusere omsorg til instrumentell rasjonalitet. Hun skrev at omsorgens rasjonalitet er relasjonell, situasjonsavhengig og moralsk forankret. Den kan ikke fullt ut standardiseres uten at noe vesentlig går tapt.

I eldreomsorgen fastsettes tidsrammer og dusjdager. I skolen reguleres kontaktformer og forskjellsbehandling. Profesjonelt skjønn var tidligere selve kjernen i faglig autonomi. Nå har det blitt noe som må forsvares av de ansatte.

Paradokset er at systemene er utviklet for å beskytte mot vilkårlighet. Men da kan også rommet for klokskap og tillit bli borte.

Kontroll er mest et verktøy

Velferdsstaten er bygget på tillit til at profesjonene bruker sin kompetanse ansvarlig og ser hele mennesker, ikke bare vedtak. Likeverd betyr ikke alltid lik behandling. Denne tilliten er ikke sentimental eller naiv, den er en strukturell forutsetning for at profesjonell omsorg skal kunne utøves.

Når styringslogikken skyver oppmerksomheten fra relasjon til kontroll, fra faglighet til måleindikatorer og fra tillit til dokumentasjon, ødelegges selve grunnlaget for omsorg. Kontroll kan være et verktøy, men aldri erstatte omsorgens relasjonelle etikk.

God omsorg springer ut av kjennskap og innlevelse. Ingen kontrollsystemer kan erstatte det.

Hvem skal så ta ansvaret?

God kontroll gjør det enklere å utføre en god faglig jobb, ikke vanskeligere, mener vi. Men når ansatte opplever at det å være til stede i relasjonen er ansett som mindre viktig enn fylle ut riktig skjema, har kontrollen gått for langt.

Hva kan vi så gjøre for å sikre at kontroll ikke sparker vekk relasjonell omsorg?

Vi er mange som har ansvar for å endre dette. Jan Christian Vestre er helse- og omsorgsminister, og et klart signal fra ham er viktig. Samtidig må Helsedirektoratet anerkjenne viktigheten av faglig skjønn, og ansatte i tjenestene må oppleve at de har tillit fra sine ledere når de bruker dette.

Det er en rekke studier som viser betydningen det har for brukere og pasienter å bli sett og hørt. Her må vi forskere formidle våre funn tydelig.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Innførte skrøpelighetsvurdering med Helseplattformen: – Flyter bedre

Skal gjøre slutt på lange bruksanvisninger på papir