Hva er en dyktig lege?

Hva skal til for å bli en dyktig lege? Hva definerer en dyktig kliniker? Dette kommer helt an på øynene som ser, eller kanskje riktigere, på personen som vurderer?

Publisert
Kristina Sæther Sørheim

Innlegg: Kristina Sæther Sørheim, sjette års medisinstudent ved Universitetet i Oslo (UiO)

FOR PASIENTENE viser det seg gang på gang at det aller viktigste i et pasient-/legeperspektiv er å føle seg sett og hørt. Men hvordan føler pasientene seg sett? Eller hørt? Nøkkelbegrepet er tilstrekkelig med tid. Dette har vist seg vanskelig i et presset helsevesen, hvor tid periodevis kan være et mangelfullt gode.

Hvordan kan vi løse dette? Det enkleste svaret er å bemanne opp, øke tidsintervallet tilgjengelig per pasient. Triagere raskere, prioritere de akutt syke fremfor de med skader eller sykdom som kan vente lengre, skape en helhetsoversikt i mottak raskere.

PASIENTKONTAKTEN. Hva gjør du så for å sikre deg at pasientene føler seg sett? Et lite triks jeg lærte av en svært erfaren kollega, er å ta grep med en gang: Avklare omfang, alvorlighetsgrad og situasjon. Deretter, om tilstanden ikke er akutt, kan sosialanamnesen være neste steg på agendaen – en liten personlig detalj; yrke? Hobby? Bolig? Dette kan være nok til at pasientene får delt noe personlig, noe som står separat til sykdommen. Kanskje har de barnebarn? Egne barn? En spennende hobby? Et lite anerkjennende nikk, en liten digresjon, så er pasienten litt mer på gli.

Inntil politikerne har organisert de mange helseutfordringene, vil jeg slå et slag for det lille anerkjennende nikket – og det kirurgiske tankesettet

Den verdifulle oppsummeringen underveis er gull verdt, har vi lært på studiet. Et lite pusterom: –Har jeg forstått deg riktig ved at dette hendte på denne måten, innenfor dette tidsrommet? Hva tenker du selv om dette, bekymrer du deg kanskje?

TOTALOVERSIKTEN. Det viktigste med å være en god kliniker, er jo fagkunnskapen: Å ha kontroll på prosedyrene, handlingsforløpet som er tilknyttet de ulike tilstandene, og de ulike retningslinjene.

Som klinikere ønsker vi oss ofte en helhetsoversikt over det som skjer i mottak, et raskt tilsyn hos alle de som venter på undersøkelse i gangen. Det kirurgiske tankesettet er ofte preget av: «Kan dette vente? Rekker jeg en toalettpause? Trenger dette akutt-/traumeteam?»

For alle oss som liker denne retningen, kan denne måten å rangere i hodet på være svært hjelpsom – men for pasientens helhetsopplevelse, betyr den lille digresjonen likevel noe.

DET LILLE NIKKET. Et presset mottak kan muligens representere hva som rører seg i primærhelsetjenesten. En presset primærhelsetjeneste reflekterer nok i stor grad en større henvisningsflom til akuttmottakene rundt om i landet. Dette er ingen tjent med. Men inntil politikerne bestemmer hvordan de ønsker å organisere de videre løsningene for fastlegekrisen, legemangelen, mangelen på LIS-1 stillinger og alle andre utfordringer som er tilknyttet økonomi, drift og organisering, vil jeg slå et slag for det lille anerkjennende nikket. Og det kirurgiske tankesettet.

Dersom de to elementene er i boks, kan denne metoden være med på både å avlaste helsepersonell og forbedre pasientenes helhetsopplevelse. Selv om dette i en presset hverdag kan være lettere sagt enn gjort.


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 13-utgaven

Powered by Labrador CMS