Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Er det ønskelig å erstatte norske leger?

Satser regjeringen på å få inn mange nok ferdigutdannede utenlandske leger? Eller bør Norge utdanne flesteparten av legene selv, slik Verdens helseorganisasjon anbefaler? Hva er planen?

Publisert: 2022-10-20 — 15.47

Ivana Hollan

Kronikk: Ivana Hollan, lege og førsteamanuensis ved Institutt for helsevitenskap, NTNU Gjøvik

I NORGE HAR vi i årevis hatt for få leger. Vi står midt i en fastlegekrise, og behovet for legehjelp blir ikke mindre med pandemier og økende aldring av befolkningen. Men dette kan fikses enkelt – ved å opprette tilstrekkelig med utdanningsstillinger og håpe at mange nok vil orke å velge denne krevende og langvarige, kostbare utdanningen – til et belastende yrke, også forbundet med et høyt antall selvmord.

UTDANNINGSSYSTEMET. Men nei, denne veien følger Norge foreløpig ikke. Ville det å bygge opp og drive stort nok utdanningssystem, ha vært for kostbart for den norske staten? Er det derfor vi i vesentlig grad har basert oss på utenlandsk hjelp i lang tid?

Ifølge informasjon fra Helsedirektoratet var to tredeler av dem som fikk innvilget autorisasjon som lege i Norge i 2021, utdannet i utlandet.

Vel, dette er ikke så bra for den enkelte student, som må ta den økonomiske støyten. En vesentlig andel av de norske legestudentene utdanner seg i Sentral-Europa, der det må betales dyre skolepenger. ANSA bekrefter at det er dyrere å studere der enn i Norge.

Er det for kostbart for den norske staten å bygge opp og drive et stort nok utdanningssystem? Er det derfor vi i vesentlig grad har basert oss på utenlandsk legehjelp i lang tid?

ØKONOMIEN. Men hva gjør vi nå, når situasjonen i utlandet begynner å bli tøffere enn før? I Tsjekkia, der mange norske leger tradisjonelt utdanner seg, har inflasjonen nådd 17 prosent. I Praha har leieutgiftene, som var skyhøye allerede før Ukraina-krigen, gått opp med 25 prosent.

I tillegg faller den norske kronen jevnt og trutt i verdi. Mens det holdt med å betale cirka 120.000 norske kroner for å dekke avgiften på 330.000 CZK for et studieår i Praha i 2017 (med kurs NOK/CZK 2,76), må man i år betale cirka 144.000 NOK (kurs 2,3). De studentene som hadde startet i løpet av tidligere år, var imidlertid heldige: Årsavgiften for de nye studentene i Praha har gått opp til 450.000 CZK.

PRESTASJONSPRESSET. De økonomiske bekymringene kommer på toppen av den ellers store psykiske påkjenningen, på grunn av enormt høy prestasjonspress. Redselen for å måtte betale ett ekstra år dersom man stryker, hjelper ikke på den psykiske balansen og prestasjonsevnen. For strykprosenten er ofte betydelig. Det har blitt avslørt at noen miljøer velger denne strategien for å holde lenger på sine godt betalende studenter.

Men i dag, med de økte prisene, kan studentene begynne å lure på om de holder ut videre.

SELVSKUDDET. Nå tenker kanskje mange at regjeringen vil kompensere for de økte utgiftene forårsaket av den økonomiske krisen, og la studentene lykkes. Men nei, regjeringen har kommet på en original løsning. Hva om vi reduserer stipendet for utenlandske studenter i stedet? Bare å la studentene som ikke får plass i Norge, ta en enda større andel av den økonomiske belastningen for hva det koster å utdanne en lege.

I Norge har vi laget et elitistisk system for legeutdanning. Vi oppfører oss som om vi kun vil ha leger av absolutt beste kvalitet - bare dem som har de aller beste karakterer under videregående. Men dette systemet skyter seg selv i foten. For vi må da importere mesteparten av leger fra utlandet. Og de som ikke var bra nok til å studere her, blir etter en dannelsesreise til Sentral-Europa plutselig bra nok til å utøve det ansvarsfulle yrket.

PÅVIRKNINGENE. Det er dessuten bekymringsfullt at dette systemet ikke tar hensyn til de utfordringene mange videregående elever opplever. Veldig mange lider av psykiske problemer, som går utover prestasjonsevnen.

Det er klart at for eksempel dårlig søvn, depresjon eller angst, kan svekke skoleresultatene. Disse plagene kan skyldes alt fra skilsmisse eller dødsfall i familien, mobbing på skolen, store krav og et lite tilpasset utdanningssystem, til tunge hendelser i samfunnet – som koronapandemi eller krig. Det er dessuten naturlig at noen unge mennesker prøver å tøye grenser – og utagerer i en forbigående periode i tenårene.

STRAFFEN? Vi har imidlertid opprettet et system der de som har hatt det ekstra tøft tidlig i livet, kan føle seg «straffet» av samfunnet fordi de følgelig ikke kan følge sin drøm, velge det yrket de ønsker. Og om de tross alt gjør det, må de i alle fall betale dyrt for det - ved å ta opp noen fag – noe som ikke alle har råd til– eller ved å studere i utlandet.

Men hvorfor kan disse menneskene studere i utlandet? Tar universitetene i Sentral-Europa imot hvem som helst? Er studiene der av dårligere kvalitet?

Nei da, disse studiene er godkjent av norske myndigheter, og de legene de utdanner der, skal være like bra som dem som er utdannet ved de norske skolene

DEN NYE MULIGHETEN. Forskjellen er at de utenlandske studiene gir studentene en ny sjanse: for de baserer seg ikke bare på karakterene fra videregående, men arrangerer også krevende opptaksprøver. Man har derfor mulighet til å ta igjen det man ikke fikk til under videregående – og vise hva man virkelig står for.

Det paradoksale er at det å ha perfekte karakterer under videregående ikke garanterer at man blir en perfekt lege. Også andre ting er av stor betydning – blant annet empati, forståelse, motivasjon for yrket, og villighet til kontinuerlig å utdanne seg. Og nettopp disse egenskapene kan komme tydelig frem hos dem som klarer utdanningen til tross for store hindringer i livet og samfunnet.

UTILSTREKKELIGHETEN. Utfordringene for studentene i utlandet ender ikke her. Forholdene ved noen av de utenlandske universitetene kan være vanskelige, preget av autoritære systemer, med mangelfull rettssikkerhet. Studenter lærer mye, men det kan koste mye energi på grunn av problemer med studieopplegg og/eller vanskelig tilgang til studiematerialer. Det høye stressnivået kan bidra til psykiske problemer, inkludert alvorlig depresjon, spiseforstyrrelser og selvmord.

En NRK-dokumentar slo i 2018 alarm om dette emnet. I artikkelen skrives det: «Sjømannsprest Hilde Sirnes har vært familieterapeut. Hun har kjempet for at homofile skal få gifte seg i bibelbeltet og var utstasjonert i Thailand under tsunamien i 2004. Men det er her med studentene i Øst-Europa hun føler at hun ikke alltid strekker til i jobben.»

Selvfølgelig er det positive sider ved å studere i utlandet: Det er nyttig å lære om andre kulturer og bringe inn kompetanse utenfra. Poenget er at dette bør være selvvalgt. Det passer ikke for alle – i alle situasjoner.

HVA ER PLANEN? Så hva gjør vi nå, dersom vi får norske studenter i utlandet virkelig ned på knærne – hvis noen av dem ikke klarer å gjennomføre utdanningen i utlandet og må kapitulere av økonomiske grunner?

Hvilken plan har regjeringen? Satser den på å få inn mange nok ferdigutdannede leger? Eller gå inn for å utdanne flesteparten selv, slik Verdens helseorganisasjon (WHO) har anbefalt?

Vi er ikke et u-land og bør klare oss uten vesentlig utenlandsk hjelp på dette området? I mellomtiden bør vi støtte godt oppunder slik at studentene i utlandet kan gjennomføre utdanningen uten altfor stor skade?


Oppgitt interessekonflikt:
Artikkelforfatteren opplyser at hun har en sønn som studerer i Praha. Selv er hun tsjekkisk og var ferdigutdannet lege i 1994 etter å ha studert i Praha. Hun kom til legejobb i Norge på grunn av legemangel her.


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 13-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!