Ta tak i kommunenes organisering av fastlegetjenestene!
Mer penger vil ikke hjelpe meg til å fortsette i tempoet som dagens fastlegehverdag innebærer. Jeg har behov for færre arbeidsoppgaver. Nå må vi tørre å snakke om kommunenes organisering av legetjenesten.
Innlegg: Linn Therese K. Jensen, spesialist i allmennmedisin og fastlege i Saltdal kommune i Nordland
MENS LÆRERSTREIKEN har preget det meste av mediebildet og kronikker i aviser og sosiale medier, synes talerørene for den pågående fastlegekrisen å bli et ekko – der en sitter stille i båten og venter på forslaget til neste års statsbudsjett.
Stadig flere fastleger slutter i sine stillinger, og rekrutteringen av nye fremtidige fastleger har så å si stoppet opp. De som er igjen i fastlegekorpset, melder stadig om bekymring, men hjelpen lar vente på seg. Ikke har vi reell streikemulighet heller ettersom fare for liv og helse ville stanse en slik streik omtrent før den har blitt satt ut til verks.
DESPERASJONEN. Kommunene, som er ansvarlige for fastlegetjenesten og legevakttjenesten, ser mot staten, og staten viser til KS og kommunens ansvar. Mens krisen pågår, foregår det omtrent en form for kannibalisme mellom kommuner i forsøk på å rekruttere fastleger til sin kommune. Lønn, turnustilpassinger og andre økonomiske goder er midler som kommunene tar i bruk i sin desperasjon for å få besatt tomme hjemler og stillinger.
Det ligger store forventninger til forslag i statsbudsjettet om en økonomisk redningspakke til en fastlegeordning i knestående.
Til tross for interkommunalt legevaktsamarbeid opplever jeg at fastlegehverdagen har blitt uhåndterlig
HVERDAGEN. Jeg savner imidlertid en større debatt om hva vi fastleger faktisk skal bruke tiden vår på. Selv er jeg der at mer penger ikke vil hjelpe meg til å fortsette i det tempoet dagens fastlegehverdag innebærer. Jeg har behov for færre arbeidsoppgaver.
Jeg er fastlege i en liten kommune, som har interkommunal legevakt med to nabokommuner. Til tross for interkommunalt legevaktsamarbeid opplever jeg at fastlegehverdagen har blitt uhåndterlig. Bare siden jeg startet min fastlegekarriere i 2015, har oppgavene vokst i antall og omfang, og oppfølgingsansvaret mitt som fastlege har blitt større.
Og ja, legevaktene kommer på toppen av en allerede full arbeidsuke, uten at det genererer overtidsbetalt eller fri med lønn. Vi fastleger kan nemlig ikke slå i bordet med arbeidsmiljølovens regulering av arbeidstid.
ORGANISERINGEN. Når debatten om fastlegeordningen stadig dreier seg inn på finansieringsmodell – næringsdrift versus ansatte leger – mister vi fokus på hva som egentlig er problemet. Fastleger har for mange oppgaver, og mer penger løser ikke det alene.
Organiseringen av fastlegetjenesten i kommunene er i dag omtrent like variabel som det er antall kommuner i Norge. Er det da rart at selv ikke vi fastleger, eller Legeforeningen, klarer å enes om hvordan en skal løse denne krisen, og at det trengs et utvalg til for å finne en løsning som skal passe for alle landets kommuner?
FINANSIERINGEN. Legeforeningen mener at 2,3 milliarder kroner må legges på bordet slik at en kan finansiere utgiftene for om lag 1000 nye fastleger. Disse skal inn for å dempe den totale arbeidsbelastningen for fastlegene.
Leder av allmennlegeforeningen, Nils Kristian Klev, skriver i Dagens Medisin at: «Fastlegene må ha færre pasienter på listene sine for at det skal bli levelige arbeidsforhold. Det vil også føre til at færre leger ønsker å slutte og at flere nyutdannede leger vil jobbe som fastlege.»
Når organiseringen av fastlegetjenesten er så mangfoldig som den er, så holder ikke dette.
LISTELENGDENE. Flere mindre kommuner har, som følge av årelange vansker med å rekruttere både faste leger og vikarer, blant annet organisert legetjenesten med felleslister. Færre pasienter på egen liste vil dermed ikke medføre færre arbeidsoppgaver, da du likevel har plikt til å serve de pasientene som har fastlege på det aktuelle legekontoret.
Små kommuner har ofte ikke egne tilsynsleger på sine institusjoner. Fastlegene utfører denne oppgaven, i tillegg til å være helsestasjonslege og veilede leger i spesialisering (LIS1). I små kommuner er kommuneoverlegen ansatt nettopp som dette, i små bi-stillinger, i tillegg til å være fastlege. Lavere listelengder er nok et virkemiddel som treffer i de større byene, men betyr i praksis ingenting i småkommuner.
Selv er jeg i den situasjon hvor jeg har valgt å gå fra en kommune til en annen. Jeg gjør det med tro, håp – og mål – om at min arbeidshverdag skal bli mer håndterlig, med en annen kommunes organisering av legetjenesten.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 12-utgaven
