Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

I krysset mellom politikk og faglig forsvarlighet

I en tid hvor nullvisjoner er gjennomgående, toleransen for feil er lav – og fagpersoner trenger et sterkt fagmiljø å utvikle kompetanse i – oppleves krysset mellom nærhet og mengdetrening ofte som en gordisk knute. 

Publisert: 2022-09-15 — 09.02

Kristin Kornelia Utne

JOBB-KOMMENTAREN: Kristin Kornelia Utne, lege i spesialisering i hematologi, leder i Yngre legers forening (Ylf) og sentralstyremedlem i Legeforeningen

«BLÅLYSMEDISINEN» STÅR for to prosent av sykehusinnleggelsene med utredning og behandling i akuttmottak – men likevel dominerer nettopp denne delen av medisinen store deler av den politiske debatten. Det er ikke så rart: Nærhet til akutte funksjoner når krisen treffer, gir trygghet.

Samtidig ønsker de fleste høyspesialisert behandling «når det gjelder». Med andre ord ønsker vi at de som skal behandle oss i en kritisk fase, er så kompetente som mulig. Er det mulig å forene disse behovene?

KOMPETANSE ER KOMPLEKST. Helsetjenester har en iboende markedssvikt. Dette følger av at pasienten i liten grad selv kan vurdere kvaliteten på «produktet» de mottar, med mindre det skjer alvorlige feil. Jeg kan ikke selv vurdere om fysioterapi eller operasjon er den beste løsningen for mine skulderplager. Dette må vurderes av en fagperson. Jeg forventer at fagpersonen kan vurdere skuldre, altså at fagpersonen er kompetent.

Men kompetanse er komplekst – og ikke statisk. Det som er god kompetanse i 2004, kan være utdatert i 2022. I en tid hvor medisinen utvikler seg raskt og samfunnet stadig stiller nye og større krav til tilbudet spesialisthelsetjenesten leverer, i form av avansert diagnostikk, utredning og behandling, er kompetanseutvikling et fulltidsprosjekt i helsetjenesten.

Kompetanseutvikling fordrer faglig samarbeid innad – og på tvers av profesjoner – for å sikre at alle har oppdatert kunnskap, kan lære av hverandre og drive opplæring av pasienter

INNAD – OG PÅ TVERS. Kompetanseutvikling er heller ikke et én-kvinneprosjekt. Det fordrer faglig samarbeid innad – og på tvers av profesjoner – for å sikre at alle har oppdatert kunnskap, kan lære av hverandre og drive opplæring av pasienter.

Med andre ord trenger vi som jobber i helsetjenesten, både gode fagmiljøer, mengdetrening og kontinuerlig videreutdanning for å levere helsetjenester av høy kvalitet.

TILGJENGELIGHET. Samtidig som vi ønsker kvalitet i tjenestene, er det et åpenbart ønske om tilgjengelighet. Det hjelper lite med svært kompetente fagpersoner hvis de er utilgjengelige for innbyggerne.  Særlig gjelder dette akutte tjenester.

Få setter seg imot å dra til Rikshospitalet fra Sogn for å gjennomføre en beinmargstransplantasjon. Vi skjønner at kompetansen på dette området ikke kan opprettholdes ved å spre hematologene til alle norske sykehus. Videre kan mange få oppfølging i etterkant av transplantasjonen nærmere hjemmet, for eksempel via desentraliserte poliklinikker.

SKJÆRINGSPUNKTET? Men hva med om man er med i en bilulykke, har hjerteinfarkt eller skal føde? I slike tilfeller må vi selvfølgelig inngår kompromiss. Det finnes områder i Norge med lav befolkningstetthet og lange avstander, Finnmark brukes ofte som eksempel. I akutte situasjoner må vi da finne løsninger som ivaretar kompetanse selv om pasientvolument er lavt. Det er flere måter å løse dette på, og i mindre sykehus det er avgjørende at sykehusene utvikler langsiktige planer for å bidra til at de ansatte får fornyet og opprettholdt sin kompetanse.

Men det er ikke enkelt. Hva er nøkkelen? Hvor går skjæringspunktet mellom avstand og befolkningsgrunnlag? Én times kjøring, eller to?

GORDISK KNUTE. Helsepersonell er et knapphetsgode. I dette ligger selvfølgelig også tilgangen på helsepersonell.

Å opprettholde et akuttilbud er personellkrevende i sin natur, da bemanningen er 24/7 og personellet også skal bo, spise, sove og ha ferie gjennom året. De samme personene som skal være i beredskap, skal også være kompetente, som betyr at de trenger trening for å kunne tilby den akuttbehandlingen befolkningen forventer – og har krav på.

I en tid hvor nullvisjoner er gjennomgående, toleransen for feil er lav, og fagpersoner trenger et robust fagmiljø å utvikle kompetanse i, oppleves krysset mellom nærhet og mengdetrening ofte som en gordisk knute.

TVANG ER INGEN LØSNING. Flere har tatt til orde for å omdisponere helsepersonell i regionen, det vil si tvangsomplassering av personell som ikke vil jobbe der staten har bestemt at et sykehus skal ligge. Dette er ikke løsningen. Om vi ser bort ifra at ansatte har et arbeidsted i arbeidskontrakten sin, og at det vil være et brudd på deres tariffavtale å pålegge dem å jobbe et annet sted enn der de er ansatt, er det heller ikke lurt.

I en tid der svært mange psykologer, leger, sykepleiere og annet helsepersonell forlater den offentlige helsetjenesten, er resultatet av tvangsplassering neppe å bidra til ytterligere rekrutering. Tvert imot vil et rekrutteringsproblem som gjelder et sykehus, utvides til å gjelde en hel region. Vi kan dermed ende i en situasjon der helsetilbudet forringes for hele foretakets opptaksområde.

Politisk må det medføre hodebry at faglig forsvarlighet ikke kan vedtas.

 

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 10-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Se opptak fra Post-ESMO-seminaret her!

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!