Vi trenger mer lærdom fra pandemien

Kronikk: Hans Olav Melberg, professor ved Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø (UiT) og forsker ved Oslo universitetssykehus (OUS)

BYRÅDSLEDER Raymond Johansen (Ap) i Oslo har nylig skrevet bok om lærdommene fra pandemien. Selv om man kanskje helst vil glemme temaet, og selv om man ikke er enig med byrådslederen i ett og alt, kan det være nyttig å stille det samme spørsmålet til økonomer - og kanskje spesielt helseøkonomer: Klarte man å gi gode råd? Hva skal til for at rådene blir bedre?

Hovedsvaret er at pandemien har avslørt noen faglige hull, men også mangler i den institusjonelle infrastrukturen som skal til for å foreta vurderinger fra et samfunnsperspektiv.

ENKEL TEORI? Helseøkonomi har over tid etablert et faglig rammeverk som kan brukes når man skal vurdere nytten og kostnaden ved ulike tiltak på helseområdet. Kortversjonen er at man lager en modell med det man vet om de viktigste variablene og om hvordan de henger sammen – og bruker dette til å simulere hva som vil skje over tid hvis vi gjennomfører et tiltak.

Og før noen innvender at dette er håpløst usikkert, er det nyttig å legge merke til at modellen er bygget for å håndtere usikkerhet. Variablene som puttes inn kan ha brede intervaller, og konklusjonene som kommer ut, er ikke bare et enkelt tall, men et intervall som reflekterer usikkerheten.

DÅRLIG TID? En bedre innvending er kanskje denne: Hvis man hadde en teori man mener er den rette, hvorfor ble den ikke brukt i større grad? Det enkleste svaret – at man ikke hadde tid – er bare delvis riktig. Det er sant at tiden var knapp, spesielt i begynnelsen, men det handlet ikke bare om tid.

Hvilke råd man får, avhenger av hvem man spør, og om de sentrale institusjonene har satset på kompetansen som trengs for å foreta denne typen beregninger på en rask måte. Selv om vi har teorien, var kompetansen ikke godt nok innpasset i beslutningsstrukturene. Modellene som ble laget, startet ikke med spørsmålet: «Hva om vi gjør A eller B?», men «Hva vil skje hvis vi ikke gjør noe?».

Naturlig nok fikk helsekonsekvensene stor plass, med mange tall. Andre samfunnsperspektiv og konsekvenser var det vanskeligere å sette tall på og ta med i beregningen. Dette skapte en skjevhet, som ikke bare skyldes tid, men hvem man spør og hva slags ekspertise de først og fremst har.

VONDT KNE – OG ENSOMHET. Problemer med å vurdere de bredere samfunnskonsekvenser, og ikke bare helsekonsekvensene, er en annen viktig faglig lærdom. I tillegg til manglende strukturer, trengs det her faglig utvikling. Mens man i helseøkonomi lenge har satt tall på hvor ille det er å ha et vondt kne, har man forsket lite på hvor mye livskvaliteten reduseres av at man ikke samles med venner som vanlig.

På samme måte som man i helseøkonomi over tid har bygget opp metoder og informasjon for å verdsette helsekonsekvenser, bør man bygge metoder og kunnskap om andre samfunnskonsekvenser slik at man kan gi raskere og bedre råd om kostnaden tilknyttet ulike tiltak.

KRONER OG ØRE. En tredje faglig lærdom fra pandemien handler om i hvor stor grad alt skal måles i kroner og øre, eller om man skal fokusere på kvalitetsjusterte leveår. Noen ganger skjules dette dilemmaet ved at nytten av et tiltak stort sett handler om forbedringer i levetid eller livskvalitet, mens kostnadene stort sett er i kroner og øre. Da kan konklusjonene, for eksempel, være at en intervensjon koster mellom tre hundre og fire hundre tusen kroner per sparte leveår.

En intervensjon for å redusere smitte, er vanskeligere fordi den har både menneskelige og økonomiske kostnader. I den grad man kan legge disse sammen, må man etablere standarder for hva som er kroneverdien av ulike konsekvenser.

Helsedirektoratet har kommet med et forslag der et leveår verdsettes til rundt 1.5 millioner kroner. Dette er kontroversielt, men det peker på en faglig diskusjon som må fortsette dersom man kunne gi bedre råd.

VIKTIGST. De faglige utfordringene er viktige nok, men det vil nytte lite dersom det ikke blir integrert i beslutningsprosessene. Dette kan skje på to måter. Enten kan man bygge opp kompetansen i de etablerte institusjonene, eller man kan utvide systemene til å inkludere flere perspektiver. Det kan være alt fra et stående rådgivende ekspertutvalg, til mer strukturerte former der andre institusjoner med kompetanse på modellering og økonomisk evaluering får tillagt oppgaver og rådgivende funksjoner.

Ifølge Oslos byrådsleder er det en viktig lærdom at politiske avveiinger må styre, ikke eksperter. Dette er riktig, men det er også korrekt at de politiske avveiningene blir bedre hvis de bygger på informasjon om kostnad og nytte i et bredt samfunnsperspektiv – og bruke de metodene man har etablert over de siste tiårene for å vurdere slike konsekvenser.

Her gjenstår det noe, både for ekspertene og strukturene.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 10-utgaven