Pasienten glemmes i forskning på helsevitenskapelig utdanning

Vi må gi plass til pasienten i forskningen også når vi forsker på utdanning. Videre må vi sammen med pasientene finne ut hvordan vi kan gå frem for å gjøre møter mellom studenter og pasienter enda bedre.

Publisert
Catrine Buck Jensen

Kronikk: Catrine Buck Jensen, sykepleier og stipendiat, UiT – Norges arktiske universitet
Anita Iversen, bioingeniør og førsteamanuensis ved UiT –Norges arktiske universitet

DEN KLOKE, FINSKE professoren Yrjö Engeström har sagt at «Pasienten er hensikten med medisinsk arbeid – uansett. Uten pasienten har vi ikke noen helsetjeneste.»

Anita Iversen

Gjennom helsevitenskapelige utdanninger skal vi sørge for fremtidige helsearbeidere som kan gi gode helsetjenester til de som trenger det. Allikevel ser vi nå i en nylig publisert studie at pasientmøtet i liten grad beskrives når vi forsker på helsevitenskapelig utdanning. Dette er bekymringsfullt.

SAMARBEIDSLÆRING. Ved det helsevitenskapelige fakultet ved UiT har vi i over tretti år hatt som mål at våre ulike profesjonsstudenter skal bli gode på samarbeid og samhandling. Vi har mange strålende eksempler på student-team som møter pasienter sammen og bidrar til god og helhetlig pleie, omsorg og behandling. Det er et mål at pasienter som eksempelvis møter leger, sykepleiere, radiografer, bioingeniører og fysioterapeuter som er utdannet ved UiT, skal møte dyktige fagpersoner som kan samarbeide både med hverandre og pasienten.

For å sikre at vi gjør dette på en best mulig måte, forsker vi også på hvordan studentene lærer dette samarbeidet i utdanningen, det vi kaller for tverrprofesjonell samarbeidslæring. Det er gjennom denne forskningen vi har blitt oppmerksomme på at pasienten ikke får nok plass.

Tas pasienten for gitt i forskning som har til hensikt å skape bedre læring og bedre utdanning? Det er bekymringsfullt at pasientmøtet i liten grad beskrives når vi forsker på helsevitenskapelig utdanning

UROVEKKENDE. Vi har sett tilbake på internasjonal forskning som er gjort på tverrprofesjonell samarbeidslæring i helseutdanninger det siste tiåret. Her ser vi at urovekkende mange forskere ikke beskriver hva som skjer i møtet mellom pasienter og ulike helsefagstudenter som skal lære samarbeid. Eksempelvis er det mange av studiene som kun refererer til pasientenes diagnose eller diagnosegruppe eller at student-teamet skulle bistå pasienten med for eksempel «medisinsk behandling» – eller med «å vurdere pasienten og utøve veiledet omsorg»

Slike sparsommelige beskrivelser viser at det er vanskelig å forstå hvordan pasienter blir ivaretatt av studentteam som skal lære seg å samarbeide.

Dette kom overraskende ekstra tydelig frem i forskningen på steder hvor samarbeidslæringen med pasienten var velorganisert, for eksempel i studentklinikker eller sykehusavdelinger – hvor studentene er spesielt til stede for å lære seg samarbeid.

UTEGLEMT? Hvorfor er dette et problem, tenker du kanskje? Med utgangspunkt i Engeströms utsagn om at pasienten er hensikten – uansett – kan vi tenke oss at vi gjennom å glemme pasienten i forskningen på utdanning, også risikerer å glemme den litt av når vi underviser, når vi organiserer, og når vi legger til rette for møter mellom studenter og pasienter.

Vi stiller spørsmål om hvorvidt pasienten blir tatt litt for gitt i forskning som har til hensikt å skape bedre læring og bedre utdanning. Dette er et problem da utdanningene ikke bare skal sørge for at studentene skal lære seg å samarbeide med hverandre, men også å lære seg å inkludere pasienten i dette samarbeidet.

VEILEDNING – OG ØVING. Vi mener det er viktig at student-team som møter pasienter under utdanningen, får veiledning om hvordan disse møtene kan bli best mulig for pasientene. Når vi da ikke vet hvem pasientene er og hvordan de blir møtt, blir det vanskelig å jobbe videre med hvordan forskere og undervisere kan skape gode forutsetninger for å lære av slike møter.

Pasientens helsetjeneste er et mantra. Det er et mål i politiske føringer, både i kommuner og sykehus, at pasienten skal ha en naturlig plass ved bordet når det gjelder avgjørelser om egen sykdom og helsesituasjon. Dette er ikke gjort over natten, og både nåværende og fremtidig helsepersonell må øve sammen med pasienten på å få dette til.

ET BEDRE GRUNNLAG! Pasienten og pårørende skal være en naturlig partner så langt det er mulig. Som forskere har vi derfor også et ansvar å finne ut og vise hva som skjer i møtene mellom fremtidig helsepersonell og pasienter.

Vi må gi plass til pasienten i forskningen også når vi forsker på utdanning. Videre må vi sammen med pasientene finne ut hvordan vi kan gå frem for å gjøre møter mellom studenter og pasienter enda bedre. Slik bereder vi grunnen for en helsetjeneste hvor pasienten er i sentrum og samarbeidet mellom alle involverte er godt.


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven

Powered by Labrador CMS