Pasientsikkerhet, frykt og etterpåklokskap

Hvordan forholder vi oss til situasjoner og saker når pasienter har dårlige erfaringer, helsepersonell har gjort så godt de kan og psykologiske mekanismer kan påvirke både erfaringene, situasjons-forståelsen og tilsynsmyndighetens saksbehandling?

Publisert
Heidi Merete Rudi

Kronikk: Heidi Merete Rudi, fung. direktør i Statens helsetilsyn, Ragnar Hermstad, spesialist i allmennmedisin/samfunnsmedisin og fagdirektør i Statens helsetilsyn, Hege Raastad, spesialist i samfunnsmedisin og seniorrådgiver i Statens helsetilsyn

ALLE I helse- og omsorgstjenestene arbeider for at tjenestene skal være trygge og ha god kvalitet. Likevel skjer uønskede hendelser. De fleste uønskede hendelser blir håndtert godt i tjenestene og antallet saker tilsynsmyndigheten behandler er svært lavt sett i forhold til det store omfanget av pasientmøter og faglige beslutninger som tas daglig på legevakt og i fastlegetjenesten.  

Det fortelles at frykt for tilsynsmyndighetene er utbredt, særlig blant fastleger. Redsel for å gjøre fatale feil er for de fleste en kjent følelse. Denne opplevelsen kan ha sammenheng med ulike erfaringer, hvor to faktorer spiller en vesentlig rolle.

PASIENTSIKKERHET OG FRYKT. Den primære kilden til slik bekymring er at jeg som lege gjør en feil som får fatale konsekvenser for pasienter og pårørende. Hvordan kan jeg leve med det? Ansvaret og skammen kan bli overveldende. Og hvordan kan jeg klare å møte pasienten eller de pårørende igjen?

De fleste opplever det som alvorlig og belastende når en sak er til behandling hos tilsynsmyndigheten. Det kan være frykt for å bli kontrollert og bedømt med risiko for å oppleve kritikk eller reaksjon. Vi vet at saksbehandlingstiden kan være særlig krevende både for den som har bragt saken inn og for tjenesten tilsynet handler om.

Når det skjer uønskede hendelser, må både pasienter og helsepersonell ivaretas. Berørte pasienter og pårørende har ofte et sterkt ønske om at helsetjenesten og/eller helsepersonellet tar kontakt for å kunne forklare, informere, lytte og vise omsorg. Det kan være krevende og svært vanskelige – men helt nødvendige – samtaler. Arbeidsgivere har et stort ansvar og helsepersonell i små virksomheter må snakke om risiko og usikkerhet og kjenne til kollegastøtteordninger. Tilsynsmyndigheten må i saksbehandlingen balansere mellom krav til skriftlig saksbehandling og behovet for dialog.

Les også: – Forholdet til tilsynsmyndighetene er preget av frykt og mistillit

ETTERPÅKLOKSKAP. Som ledere, helsepersonell eller ansatt i tilsynsmyndigheten må vi ha kunnskap om de psykologiske mekanismene som påvirker oss i ulike situasjoner.

Ivar Sønbø Kristiansen deler erfaringer i sitt innlegg i DM (2) og minner om at vi må være oppmerksomme på fenomenet etterpåklokskap. Det er en god påminning. Som tilsynsmyndighet bestreber vi oss alltid på å vurdere hva som var situasjonen da den skjedde, hva var tilgjengelig informasjon, hvordan var arbeidssituasjonen og hva var gjeldende god praksis for den aktuelle problemstillingen, situasjonen og tjenesten. Etterpåklokskap, utfallsskjevhet og bekreftelsespsykologi påvirker ikke bare oss, men også ledere og alle som var berørt i hendelsen. Det krever aktsomhet, kunnskap og hardt arbeid for å håndtere disse underbevisste mekanismene.

HVORDAN OPPSTÅR TILSYNSSAKER? De aller fleste tilsynssakene kommer til statsforvalteren som henvendelser fra pasienter eller pårørende. Retten til å henvende seg til statsforvalteren er en viktig pasientrettighet.  Statsforvalteren har fram til nå i utgangspunktet måttet utrede alle henvendelsene de mottar og vurdere om det har skjedd lovbrudd. Sivilombudet har i flere uttalelser understreket denne plikten til lovlighetsvurdering som statsforvalteren har.

Arbeidsplasser og helsepersonell i helse- og omsorgstjenestene må være forberedt på uønskede hendelser.

Dette er viktig bakgrunnskunnskap for å forstå mer av forskjellen mellom antall reaksjoner mellom allmennleger og sykehusleger som ble påpekt i artikkelen til Harbitz m.fl. publisert i 2021. Sakene kommer til statsforvalteren og de må behandles. Leger i sykehus er ansatt i større organisasjoner og har en arbeidsgiver. Fastleger er mer synlig for pasienten enn enkeltansatte i en rekke av helsepersonell i sykehus. Fastlegen har oftest avtale med en kommune og har ikke en organisasjon eller arbeidsgiver med tilhørende ansvar på samme måte. 

PRAKSIS I ENDRING. Fra 1. juli 2022 er det endringer i bestemmelsen om anmodningsrett i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4: Bestemmelsen vil gi pasienter, brukere og pårørende rett til «Anmodning om tilsyn» og formuleringen tydeliggjør at det er statsforvalteren som skal vurdere hvordan anmodningen skal følges opp. Samtidig er det understreket at alvorlige forhold snarest mulig skal følges opp.

Tilsynspraksis er i endring også på andre måter: Statsforvalteren vil oftere be helsepersonell og de ansvarlige for tjenestene om å gjennomgå og følge opp pasienters og pårørendes erfaringer og etterspørre tjenestenes eget arbeid med pasientsikkerhet og kvalitet. Et sentralt poeng er at tilsynsmyndighetene må prioritere de sakene der en pågående praksis kan utsette framtidige pasienter for alvorlig svikt og tilsynsmyndighetens virkemidler er nødvendige for på å oppnå dette.

Vårt tilsyn med fastleger er også i endring og ny veiledning for behandling av tilsynssaker vektlegger at plassering av ansvar og forbedringstiltak må utvides og utvikles.

Arbeidsplasser og helsepersonell i helse- og omsorgstjenestene må være forberedt på uønskede hendelser. Vi i tilsynsmyndigheten arbeider med kvalitetsforbedring av vårt arbeid.

Powered by Labrador CMS