Pasientens digitale helsetjeneste – et paradoks?

Å iverksette digitale helsetjenester uten å gi rom for personsentrerte tiltak, kan føre til ineffektive systemer. I verste fall kan den digitale æra bidra til å økt sosiale ulikheter innen helse slik at pasientens digitale helsetjeneste blir et paradoks.

Publisert
Gunhild Brørs

Innlegg: Gunhild Brørs, spesialsykepleier i kardiologisk sykepleie og kvalitetsrådgiver ved Klinikk for hjertemedisin på St. Olavs hospital og ph.d.-kandidat ved Universitetet i Bergen (UiB)

TILLIT ER EN viktig faktor for å lykkes med digitalisering av helsetjenesten, skriver helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (AP) i et blogginnlegg i Dagens Medisin.

Hva med innbyggernes digitale helsekompetanse? Digital helsekompetanse omhandler en persons motivasjon og evne til å søke opp, finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon fra elektroniske ressurser for å treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Dette er en essensiell faktor for å lykkes med implementering av digitale helsetjenester, men er ikke nevnt i Kjerkols blogg, og heller ikke i innbyggerundersøkelsen om e-helse for 2021, som statsråden refererer til.

KONSEKVENSER. Ifølge en norsk studie har lavere digital helsekompetanse sammenheng med sosioøkonomiske og demografiske faktorer, som lavere utdanningsnivå og høyere alder. Dette underbygges av resultatene fra innbyggerundersøkelsen for e-helse, som viser at eldre innbyggere over 60 år, og dem med lavere utdanningsnivå, har mindre kjennskap og erfaring med digitale helsetjenester.

Det er mange utfordringer tilknyttet bruk av digitale helsetjenester som kan ramme dem med lavere digital helsekompetanse. Personer som har liten erfaring med bruk av datamaskiner eller smarttelefoner, kan ha problemer med å navigere i det digitale systemet når de skal bestille legetime eller fornye resepter.

Vi må aktivt vurdere brukernes digitale helsekompetanse – og tilpasse digitale helsetjenester til ulike ferdighetsnivåer

En slik utfordring kan føre til at de ikke oppsøker legen for sine helseplager. De kan også ha redusert evne til å filtrere relevant helseinformasjon, og å forstå medisinske begreper når de skal finne helseinformasjon om en diagnose eller behandling. Dette kan føre til økt psykisk belastning som virker negativt inn på ivaretakelsen av egen helse. Dette underbygger behovet for å styrke innbyggernes evne til å bruke digitale helsetjenester, spesielt eldre og de med lavere utdanning.

PARADOKS. At helse- og omsorgsministeren ikke reflekterer omkring dette i sin blogg om at mange vil ha flere digitale helsetjenester, er i seg selv et paradoks.

I innlegget Gir e-helsetiltak bedre og tryggere tjenester? løfter Frode Strisland og medforfattere et viktig spørsmål om tillit: «Har de nye løsningene effekt?». De viser til flere eksempler på digitale helsetjenester uten tydelig plan for systematisk evaluering, og gir en klar beskjed til Kjerkol om at tilliten ikke kommer av seg selv: Vi må også vite hvilke tiltak som virker.

VURDERING – OG TILPASSING. Et annet tillitsspørsmål er: Hvilke digitale tiltak virker for hvem?

Vi må aktivt vurdere brukernes digitale helsekompetanse – og tilpasse digitale helsetjenester til ulike ferdighetsnivåer. Å implementere digitale helsetjenester uten å gi rom for personsentrerte tiltak, kan føre til ineffektive systemer. I verste fall kan den digitale æra bidra til å økt sosiale ulikheter innen helse. Pasientens digitale helsetjeneste blir da et paradoks.


Tilleggsinformasjon
: Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at hun i sitt doktorgradsprosjekt forsker på helsekompetanse og digital helsekompetanse blant pasienter med koronar hjertesykdom i forskningsprosjektet CONCARDPCI
Denne multisenterstudien utgår fra forskningsgruppen PROCARD ved Hjerteavdelingen ved Haukeland universitetssjukehus. Forskningsgruppen jobber også med å utvikle et digitalt hjerterehabiliteringsprogram.


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven

Powered by Labrador CMS