Beslutninger – og usikkerhet
Når usikkerheten har sneket seg innpå og alt har stoppet opp, er det på tide å spørre en mer erfaren kollega.
UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Stein-Martin Tilrum Fagerland, fastlege ved Brønnøysund legesenter
HVA SKAL JEG gjøre? Det føles som om tankene i hodet har krasjet og ikke kommer seg videre. Klassiske symptomer, diagnosekriterier – og pasientens ord – rører seg til en seig smørje i hodet: Dette var jo ikke helt typisk for denne diagnosen, men kan jeg være helt sikker på at det ikke er det? Kanskje best å behandle uansett?
Usikkerheten har sneket seg innpå og alt har stoppet opp. På tide å spørre noen mer erfarne.
Se også: Frykten for å gjøre feil
TANKESTRØMMENE. Hodet kan føles slik ut – av og til. Det skjedde spesielt hyppig tidligere i karrieren, som medisinstudent med lisens eller senere som lege i spesialisering (LIS1). Det beste svaret, den optimale løsningen, må jo være der et sted, men hvorfor er den ikke åpenbar?
Halvannet år i allmennpraksis er kort tid, men så langt har jeg ikke blitt møtt med kritikk for å innrømme usikkerhet
Hvorfor fulgte jeg ikke bedre med i forelesning? Hva står det på UpToDate? Er jeg en dårlig lege?
Med erfaring har heldigvis tankestrømmen rettet seg – grunnet bedre kunnskap om hastegrad for ulike tilstander og kunnskap om hvilket behandlingsnivå utredning og behandling skal skje på. Ikke alle symptomer trenger akutt utredning og behandling.
FORVENTNINGENE. På legekontoret er de fleste konsultasjonene heldigvis mindre alvorlige – og med mindre hastegrad enn i akuttmottaket. Det kan hende jeg forebygger hjerteinfarkt og slag i et tiårs-perspektiv eller prøver å finne ut av et utslett.
Hva forventer pasienten av meg? Dette bør selvfølgelig den enkelte pasient få svare på sjøl, men det er et stort spenn. Noen forventer et svar på rappen, før jeg har gjort noen undersøkelser eller stilt oppfølgingsspørsmål, som om jeg var et orakel. Av og til forventer de ingenting fra meg, men vil ha henvisning til en spesialist.
Kanskje var mine forventninger til meg sjøl i starten av karrieren mer lik den første situasjonen. Noen ganger er det nyttig å minne seg sjøl på at vi svært sjeldent kan ha ett hundre prosent sikkerhet i beslutningene vi tar – og at vi heller ikke kan spå fremtiden.
INKLUDERING. Når jeg møter usikkerhet, spør jeg meg ofte: Har jeg tilstrekkelig med opplysninger til å foreta en vurdering? Hvor mye haster dette? Håndterer jeg det sjøl, spør jeg mer erfarne kolleger – eller henviser jeg videre?
Deretter deler jeg tankene med pasienten og forteller at vi kan velge enten det ene eller det andre – og at det ikke er et åpenbart riktig svar ut fra det vi vet i dag.
Halvannet år i allmennpraksis er kort tid, men jeg har fortsatt ikke blitt møtt med kritikk for å innrømme usikkerhet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 07-utgaven
