Rus kan forebygges uten å bruke riset bak speilet

Rusforebyggende arbeid handler ikke om å ha riset bak speilet – eller om å tvinge igjennom lydig atferd med undertrykkende regimer. Rusforebygging handler om å skape sosial tilhørighet for dem som faller utenfor.

Publisert
Rebekka Lossius

Kronikk: Rebekka Lossius, psykolog ved Solli DPS – rehabilitering/psykose 

HELT SIDEN FØDSELEN er vår overlevelse avhengig av at vi etablerer dype emosjonelle bånd til andre. Som mennesker har vi et iboende og livslangt behov for å bli møtt med omsorg, nærkontakt og kjærlighet. Det lille barnet trenger at noen som er større og sterkere, gir beskyttelse fra trusler – om de så kommer fra verdenen utenom, eller fra barnets indre følelsesliv.

Det er de små øyeblikkene i livene våre som setter størst preg på hvordan vi etter hvert forholder oss til eget selv og til menneskene som er rundt oss. Øyeblikkene der en mamma viser, med myk berøring og et mildt smil, at vanskelige følelser kan deles og gjøres lettere å bære.

SKJEVUTVIKLING. Det emosjonelle båndet er et produkt av behovet for tilknytning. Ettersom dette er et medfødt behov som bor i ethvert spedbarn som kommer til verden, vil en tilknytningsrelasjon raskt etableres mellom barnet og dets omsorgsgiver, uavhengig av kvaliteten på omsorgen som blir gitt. Det betyr at barn som blir møtt med avvisning, fiendtlighet, ustabilitet og straff, også etablerer dype emosjonelle bånd til sine foreldre.

Sårbar ungdom som behandles som kriminelle, ser ut til å se seg selv i lys av hvordan samfunnet behandler dem, og oppfører seg deretter

Når dette skjer, er risikoen for emosjonell skjevutvikling stor. Barn som har opplevd ulike former for omsorgssvikt og mishandling er mer utsatt for å utvikle alt fra angst, til psykoser, rusutfordringer og personlighetsforstyrrelser senere i livet. Vi vet at rundt omkring i landets rusinstitusjoner er mennesker som ikke fikk dekket sine grunnleggende tilknytningsbehov i oppveksten, overrepresentert.

Omkring halvparten av pasientene har PTSD. Komorbiditet er regelen fremfor unntaket. Sammenlignet med mennesker som ikke har opplevd alvorlige livsbelastninger, har motparten opp til ti ganger høyere sannsynlighet for å bruke ulovlige rusmidler.

SÅRBARHET – OG RISIKO. Det er som regel i tenårene at mennesker som utvikler rusutfordringer, har sin debut. Ungdomstiden er en sårbar fase. Fra tidlig barneskolealder til ungdomsalder øker dødsrisikoen med 200 prosent.

Doblingen av dødsfall skyldes ikke økt forekomst av sykdommer, men unge menneskers hjerneutvikling, der endringer skaper vansker for kontroll av atferd og emosjoner. I ungdomsalderen skjer en enorm remodellering av hjernestrukturer som er involvert i regulering av følelser, og det er strukturene som skaper rasende sinne og stormende forelskelser som tar ledelse. Områder som er involvert i impulskontroll, konsekvenstenking og langsiktig planlegging, henger etter i utviklingen.

Erfaringer med traumer kan i enda større grad forsinke utviklingen av reguleringsfunksjoner i hjernen og gjøre traumeutsatt ungdom mer sårbar for problematisk bruk av rusmidler.

Se også: Fritt behandlingsvalg gagner ikke ruspasienter

RISET BAK SPEILET. Vil det forebygge ulovlig rusmiddelbruk hvis vi bare straffer denne gruppen? Det er ingenting som tyder på det. Straff har ikke allmennpreventiv effekt, og for enkeltindividet ser straff ut til å legge sten til byrden. Faktisk tyder forskning på at kontakt med justisvesenet tidlig i livet øker risikoen for senere kriminalitet.

Funnet gjør seg gjeldende også når man kontrollerer for oppvekst- og personlighetsfaktorer. Sårbar ungdom som behandles som kriminelle, ser ut til å se seg selv i lys av hvordan samfunnet behandler dem, og oppfører seg deretter.

I et tilknytningsperspektiv kan straffereaksjoner aldri anses som forebygging på noe vis. Dette er på grunn av de psykologiske mekanismene som er uløselig knyttet til straff. Innen norsk rett defineres straff som «et onde staten påfører en lovovertreder (...) i den hensikt at det skal føles som et onde». Straff skal altså oppleves som en psykisk påkjenning, og vil for de aller fleste barn og unge utgjøre en alvorlig livsbelastning. Resultatet av å påføre ungdom slike påkjenninger, er økt dysregulering, noe høyrisikoungdom har en tendens til å håndtere gjennom å ruse seg enda mer.

Det rusforebyggende arbeidet handler ikke om å ha riset bak speilet, eller å tvinge gjennom lydig atferd med undertrykkende regimer. Risikoutsatt ungdom er godt kjent med hvordan straff føles på kroppen, og det hjelper dem ikke med å oppføre seg bedre.

TRYGGHETEN. Rusforebygging handler om å skape sosial tilhørighet for dem som faller utenfor. Det handler om helsesykepleieren som klarer å fange opp at den mangelfulle responsen på barnets signaler skyldes at mor er deprimert, og som tilbyr mor hjelpen hun trenger for å gi barnet god nok omsorg. Det handler om trygge skoler og barnehager, om retten til å bli beskyttet fra mobbing og vold. Om å prioritere fattigdomsbekjempelse foran kommunesammenslåinger og -oppløsninger. Det er ikke ruskontrakter som hindrer utrygg ungdom i å ruse seg, men å vite at man ikke er alene i verden hjelper et stykke på vei.

Forebygging skjer i det lille øyeblikket der ungdomsskolelæreren møter den vanskeligste eleven i klassen med et varmt blikk som avslører at det går an å ha sansen for en urokråke.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren jobber frivillig som leder i Tryggere ruspolitikk, Vestland, en interesseorganisasjon på rusfeltet, og leder det fagpolitiske rådet i brukerorganisasjonen RIO. Rådets funksjon er å undersøke best tilgjengelig kunnskap om rusfaglige eller politiske spørsmål fra styret i RIO.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 07-utgaven

Powered by Labrador CMS