Det er farligere å bo i distrikt
Er det samme risiko for å skade seg – og for å dø av en skade – om du bor på landet eller i en storby? Våre funn viser at jo mindre sentralt man bor, desto høyere er risikoen. Det kan virke som om det å bo i grisgrendte strøk, er en risikofaktor i seg selv.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Kronikk: Vegard Andersen, LIS-1 i Lillehammer og Tverrfaglig distriktsmedisinsk forskningsgruppe ved UiT Norges Arktiske Universitet, Hammerfest
Vilde Gurigard, LIS-1 Lillehammer og Tverrfaglig distriktsmedisinsk forskningsgruppe, UiT Norges Arktiske Universitet, Hammerfest
June Holter, fastlege i Alta og ph.d.-stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Tverrfaglig distriktsmedisinsk forskningsgruppe, UiT Norges Arktiske Universitet, Hammerfest
Torben Wisborg, anestesiolog og overlege ved Akuttavdelingen på Hammerfest sykehus, professor ved Tverrfaglig distriktsmedisinsk forskningsgruppe, UiT Norges Arktiske Universitet, Hammerfest og forskningsleder i Nasjonal Kompetansetjeneste for Traumatologi, OUS Ullevål
NORGE ER ET land hvor få dør etter skader. Plutselige hendelser, skader er likevel den hyppigste årsaken til død hos alle yngre enn 40 år i Norge. Årlig blir ti prosent av befolkningen skadet, og rundt 250.000 personer i en slik grad at de trenger sykehusbehandling. Men er risikoen for å skade seg og for å dø av en skade den samme om du bor på landet eller i en storby?
Tidligere studier både i og utenfor Norge har vist en høyere risiko for død i perifere strøk. Våre studier har tatt for seg ulike geografiske områder. Eksempelvis sammenlignet Bergen, Hordaland og Finnmark eller barn i Finnmark med resten av landet.
ØKT AVSTAND – ØKT RISIKO. Statistisk sentralbyrå rangerer alle kommuner i Norge etter grad av sentralitet. Oslo er den eneste i gruppe 1, og som eksempler er Bergen i gruppe 2, Alta i gruppe 4 og Utsira i gruppe 6. Vi har brukt denne sentralitetsindeksen for å vurdere risikoen for å bli skadet eller dø av en skade i forhold til bostedsadresse. Våre funn viser at jo mindre sentralt man bor, desto høyere risiko. Det kan altså virke som det å bo i grisgrendte strøk er en risikofaktor i seg selv.
Vi fant at både risikoen for å dø av en skade, og risikoen for å skade seg så mye at man trenger innleggelse i sykehus, økte med hvor mindre sentralt de skadde bodde.
Det var likevel en litt økt risiko i sentralitetsgruppe 1, Oslo med omliggende kommuner. Alle kurvene hadde en form som en J der Oslo hadde litt høyere risiko enn sentralitetsgruppe 2 (Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø etc.), men deretter steg risikoen tydelig desto lenger vekk fra sentrale strøk man kom.
Se også: Prioriter registrering av personskader!
Vi trenger bedre viten om skadeårsaker slik at det blir like trygt å bo i distriktet som i byen – med bedret førstehjelp, veier og forebyggende tiltak rettet mot distriktet
TRAFIKKSKADER PÅ TOPP. Den største forskjellen mellom by og land gjelder for trafikkskader. Det er 3,3 ganger økt risiko for å dø på grunn av en trafikkskade i distrikt sammenlignet med Oslo og omegn. I 2020 mistet 95 personer livet i trafikken.
Antallet omkomne i trafikken går heldigvis nedover. Det gode arbeidet med flere midt-delere, gang- og sykkelveier, sikrere biler, kampanjer mot rus, bruk av bilbelte og høy fart har åpenbart fungert. Det er likevel fortsatt en vei å gå til for å oppnå «nullvisjonen» – null drepte i trafikken.
Tiltakene må rettes mot grisgrendte områder hvor risikoen faktisk er høyest. Det er et paradoks at de mindre riks- og fylkesveiene forfaller samtidig som nye firefelts motorveier i stor skala utbygges i de bynære strøk.
OSLO-RISIKOEN. Oslo har høyere risiko enn innbyggere i andre store byer. Den laveste risikoen for død var for alle aldersgrupper og årsaker i sentralitetsgruppe 2. De store byene Trondheim, Bergen og Stavanger er alle i gruppe 2. Alle disse byene har universitetssykehus med traumesenter i umiddelbar nærhet. Gruppe 1 inneholder Oslo med 5 nabokommuner. Årsaken til forskjellen mellom gruppe 1 og 2 kan vi ikke fastslå fra studien.
Siden de fleste dør før sykehus og behandlingsprinsippene i ambulanse og legevakt er nasjonale, kan det neppe forklares i tid til sykehus eller kvalitet på behandling. Vi tenker oss at forskjeller som befolkningssammensetning spiller inn, deriblant innvandring, psykiske lidelser og yrkesforskjeller. For eksempel er det færre med høyrisikoarbeid innen industri, fiskeri og jordbruk i Oslo. I sentralitetsgruppe 1 er drap og selvdrap viktige dødsårsaker, mens det er klart sjeldnere i andre deler av landet. Vi tror at demografiske ulikheter kan være med på å forklare den økte risiko for død i Oslo, sammenlignet med andre urbane områder i Norge.
MER FORSKNING! Et grunnprinsipp i norsk helsevesen er lik tilgang til og kvalitet på helsetjenesten uavhengig av bopel. Til tross for dette fant vi at det blir utløst færre traumealarmer per innbygger i distriktet enn i byen.
Årsaken til dette er vanskelig å svare på. Det er utarbeidet en nasjonal traumeplan og det er liten grunn til å tro at retningslinjer blir forstått ulikt i forskjellige deler av landet. En forklaring kan være at flere i distriktet dør før helsepersonell kommer til skadestedet, slik vi har funnet det tidligere. Studien identifiserer heller ikke hvilke konkrete områder eller helseforetak i landet som har høyest risiko for traumerelatert død, og kan ikke brukes i evalueringen av hvert enkelt område eller helseforetak.
Vi trenger mer forskning på årsaksforklaringer slik at det blir like trygt å bo i distriktet som i byen. Bedret førstehjelp, veier og forebyggende tiltak rettet mot distriktet ser ut til å være viktige for at færre hendelser og dødsfall skal skje, og vil dermed være den beste måten for å få antall skadde og døde ned. Målet må være lik – og lav – risiko uavhengig av bostedsadresse.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 02-utgaven
