Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Trening nytter ved depresjon

Trening er minst like nyttig som piller ved depresjoner. Likevel brukes det ikke.

Publisert: 2022-01-28 — 13.29

Kjersti Karoline Danielsen

Kronikk: Kjersti Karoline Danielsen, førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning og Institutt for ernæring og folkehelse, Universitet i Agder (UiA)

Toril Moe, høgskolelektor ved Høgskolen i Innlandet (HINN)

Toril Moe

PERSONER MED symptomer på depresjoner har minst like god nytte av fysisk aktivitet som av tradisjonelle behandlingsformer som samtaleterapi og bruk av medisiner.

Vi har nylig samlet og oppsummert kunnskap om fysisk aktivitet som behandlingstiltak i psykisk helsearbeid for voksne. Kartleggingen viser at fysisk aktivitet som behandlingstiltak har positiv effekt på en rekke symptomer ved ulike psykiske helseutfordringer, og har like stor effekt, eller større, enn tradisjonelle behandlingsformer som samtaleterapi og bruk av medikamenter på symptomer på depresjon.

Trening kan også være gunstig – kombinert med andre terapiformer.

EN «PILLE» ALLE KUNNE TA? Forskning viser også at voksne med alvorlige psykiske lidelser er mindre fysisk aktive, og lever 15–20 år kortere enn befolkningen ellers. Mye av overdødeligheten kan knyttes til somatisk sykdom, hvor fysisk aktivitet har vist seg å ha god effekt som forebygging, helsefremming og behandling. Fysisk aktivitet som «mirakelkur» – og gitt som en pille – ville alle ha tatt.

Med den kunnskapen og erfaringen vi har om fordelene ved tilrettelagt fysisk aktivitet, undres vi på hvorfor det ikke er tatt mer i bruk som behandlingstiltak i psykisk helsearbeid

Nasjonale faglige anbefalinger for voksne er regelmessig fysisk aktivitet, fra minst 150 til 300 minutter moderat intensitet per uke. Vi forventer at anbefalingene også gjelder for personer med psykiske helseutfordringer.

SKAPER TILHØRIGHET. Vår oppsummering, som nå er lagt ut på omsorgsforskning.no, viser at fysisk aktivitet gir personer med psykiske helseutfordringer muligheter for sosial interaksjon og tilhørighet. Deltakelse skaper identitet og følelse av mening, formål og mestring. Dette er erfaringer personer med psykiske helseutfordringer ikke får ved tradisjonell behandling.

Med kunnskap og erfaring vi har om fordelene ved tilrettelagt fysisk aktivitet, undres vi på hvorfor det ikke i større grad er tatt i bruk som behandlingstiltak i psykisk helsearbeid.

HVA MÅ TIL? Ut ifra kunnskapsoppsummeringen mener vi at fysisk aktivitet bør være en obligatorisk del av behandlingen på linje med medisiner og samtaleterapi, som fortsatt er prioritert innen psykisk helsearbeid.

Tre ting må på plass for at trening skal tas i bruk regelmessig.

  • Klarere offentlige retningslinjer,
  • ledere som anerkjenner fysisk aktivitet som et behandlingstiltak, og
  • ansettelse av personell med fagkunnskap innen fysisk aktivitet tilpasset brukernes funksjonsnivå og behandlingsmål.

FØRING – OG ANERKJENNELSE. I regjeringens strategiplan for bedre psykisk helse, «Mestre hele livet» – vises det til viktigheten av hjelp til livsstilsendring. I Pakkeforløp for psykisk helse og rus fra 2020 fremheves spesielt bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner, men føringene mangler konkretisering. Spesielt har vi merket oss formuleringene «bør» og «kan», fremfor hva som konkret skal gjøres og hvordan fysisk aktivitet skal tas i bruk som behandling.

Fysisk aktivitet gjennomføres lettest der ledelsen anerkjenner fysisk aktivitet som en del av behandling. Spesialutdannet personell må ha en akseptert plass i personalgruppen, og være likt av brukerne. Få ansatte innen psykisk helsearbeid har fagkompetanse og erfaring innen fysisk aktivitet og motivasjonsarbeid. Mangel på motivasjon, eller lav motivasjon, er et kjent trekk og ofte en konsekvens av psykiske lidelser.

EN VIKTIG ROLLE. Mange ønsker imidlertid å være fysisk aktive. Studier viser at personer med psykiske helseutfordringer, er opptatt av at fysisk aktivitet kan bidra til sosial kontakt, bedre helse – og mulighet for å gjøre noe meningsfullt. Utfordringen er å få i gang endringsprosesser og over tid omgjøre ønsker til handling. Her har helsepersonell en viktig rolle som motivator og aktive deltakere.

Norske forskningspublikasjoner viser at en rekke pasienter er fysisk aktive når de er i institusjon. Mange faller fra etter utskriving. Psykiske helseutfordringer oppstår i en kontekst og i miljøet mennesker lever.

ET ANNET FOKUS? I en nylig publisert studie undersøkte vi hvordan personer som står overfor psykiske helseutfordringer, erfarer å delta i tilrettelagt trening ved et kommunalt aktivitetssenter. Funnene viste at aktivitetssenteret fungerte som en «mellomstasjon» – der støtte og følelse av trygghet og aksept bidro til bedringsprosesser.

Hva med å rette oppmerksomheten i behandlings- og rehabiliteringssammenheng i større grad mot aktivitetstilbud som finnes i samfunnet– fremfor de tradisjonelle terapirommene?

Tilleggsinformasjon: Forfatterne oppgir ingen oppgitte interessekonflikter. Toril Moe har 40 års erfaring fra psykisk helsearbeid og er ansvarlig for studiet Fysisk aktivitet i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Innlandet (HINN).

 

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01-utgaven

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!