For tidlig å konkludere om samfunnsøkonomisk nytte
Det har tatt 21 år å vise at fastlegeordningen gir bedre bruk av spesialisthelsetjenesten og flere leveår for pasienten. Derfor er det for tidlig å si at piloten ikke gir samfunnsøkonomisk nytte, særlig når forskningsrapporten trekker den motsatte konklusjonen.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Innlegg: Aleksander Sandnes, lege og administrerende leder ved Sørlandsparken Legesenter i Kristiansand, og leder for Primærhelseteam Sørlandsparken
JEG VISER TIL artikkel i Dagens Medisin, der leder Marte Kvittum Tangen i Norsk forening for allmennmedisin (NFA) uttaler seg om slutt-evalueringen av piloten med primærhelseteam.
NFA har fra starten av primærhelseteam-piloten støttet tanken om å prøve ut nye løsninger i kommunehelsetjenesten for å komme i møte det økende behovet for personell og kompetanse.
FORHASTET KONKLUSJON. Forskningsrapporten som evaluerer piloten, har nå kommet, og NFA-leder Marte Kvittum Tangen er overrasket over at rapporten konkluderer med at piloten kan gi samfunnsøkonomisk nytte. Hun legger til grunn at piloten ikke kan vise til mindre bruk av spesialisthelsetjeneste – eller flere gode leveår for brukerne som inngår i piloten.
Det er for raskt å trekke en slik konklusjon, og uheldig med tanke på fastlegenes situasjon. For det første er det ikke fastlegenes henvisninger til spesialisthelsetjenesten som belaster sykehusvesenet, men spesialisthelsetjenestens manglende bruk av rettighetsvurderinger.
Hvis Legeforeningen skal vente på resultater som kommer om 20 år, kan slaget være tapt. Jeg ønsker en mer aktiv linje der Legeforeningen tar tak i innovasjon og organisering av helsetjenesten etter nye prinsipper
FORBEDRINGEN. Når dette er sagt, viser likevel forskningsrapporten at pilotkontorene sørger for en nedgang i bruken av spesialisthelsetjeneste innenfor psykiatrien, noe som kan være verdt å se nærmere på med tanke på andre spesialfelt, som geriatri. I sum vil det derfor være de samlede og koordinerte tiltakene som får ned bruken av spesialisthelsetjenester. Å legge som premiss at pasienter i en studie med forventet kort levetid skal få flere gode leveår, vil vise seg å være vanskelig med dagens studiedesign – og sannsynligvis vanskelig uansett fordi dette dreier seg om pasienter med vesentlig kortere forventet levetid enn friske jevngamle.
Samtidig er studietiden for kort til å kunne vise slike resultater. Det har tatt 21 år å kunne vise at fastlegeordningen faktisk gir bedre bruk av spesialisthelsetjenesten og flere leveår for pasienten. Det må derfor være for tidlig å skulle si at piloten ikke gir samfunnsøkonomisk nytte – og særlig når forskningsrapporten trekker den motsatte konklusjonen.
POTENSIALET. Det mest oppsiktsvekkende med studien er nok likevel at fastlegene verken har fått mer eller mindre å gjøre, til tross for at flere enn 100.000 pasienter har vært inkludert i studien med ti prosents økning i ekstra konsultasjoner på fastlegekontor med sykepleier. Hvordan dette har vært mulig i en krisetid for fastlegeordningen, som er totalt overbelastet, bør vekke interesse for hvordan ressurser i kommunal helsetjenesten kan brukes mer effektivt. Det viser sannsynligvis også et større potensial for å kunne bygge ut en fastlegetjeneste rundt fastlegen og sentrale allmennmedisinske verktøy der andre yrkesgrupper bidrar med kartlegging og registrering, noe som gir grunnlag for gode og bedre beslutninger.
Kommunehelse-Norge bruker i dag 600 millioner i året på å stabilisere fastlegeordningen helt uten forutgående forskning. I tillegg deler helse politikerne ut fastlegeoppgaver til stadig nye yrkesgrupper utenfor fastlegekontoret, som manuelle terapeuter, optikere, kiropraktorer, helsesykepleiere, jordmødre, farmasøyter og så videre. Også dette helt uten at det kan vises til samfunnsøkonomisk nytte.
PAPIRARBEIDET. Endringer rundt fastlegeordningen synes å foregå langs flere akser. Det har kommet gode vaksiner, som gjør at det barnemedisinske bildet på fastlegekontoret har endret seg til det dramatisk bedre de siste årene – og det med enklere konsultasjoner. Kommunehelsetjenesten er også bygget ut til å ta over mange av de psykiske plagene fastlegene satt med før. De kliniske oppgavene tas langsomt over av andre – eller sykdomspanoramaet endrer seg slik at det blir færre kliniske oppgaver hos fastlegen.
Fastlegene risikerer at de kun blir sittende igjen med samhandlingsreformens oppgaveoverføring, som i hovedsak dreier seg om papirarbeid.
UTVIKLINGEN. Dersom Legeforeningen er passiv nå og skal vente på resultater som kommer om 20 år, kan slaget være tapt. Jeg ønsker meg en mer aktiv linje fra Legeforeningen, hvor det tas tak i innovasjon og organisering av helsetjenesten etter nye prinsipper – og lar det utvikle seg til det beste for faget. Denne utviklingen må foregå langs flere akser, og pilotprosjektet kan vise veien for noen retninger.
Fastlegene må ha fokus på å bidra inn i kommunehelsetjenesten – og ikke tenke på å sørge for en billig spesialisthelsetjeneste. Dette vil sannsynligvis være det mest samfunnsøkonomiske i fremtiden.
Ingen oppgitte interessekonflikter