Teknologi er et middel, ikke et mål i seg selv

IT-prosjektenes suksess bør måles ut ifra opplevd nytte for brukeren – og hvilke prosjekter som faktisk ble tatt i bruk. Teknologien var, og er, et middel. Den er ikke et mål i seg selv.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Kronikk: Sonja Cassidy, Ph.D. Fellow i Valkyrie-prosjektet, Nasjonalt senter for e-helseforskning og spesialkonsulent i Helse Vest IKT

DIGITALISERING SOM grunnlag for bedre helsetjenester i Norge er både enklere og vanskeligere enn det den nye helse- og omsorgsministeren fremstilte det som i sitt åpningsinnlegg under EHIN-konferansen 9.november 2021.

Nye IT-løsninger i seg selv betyr ikke nødvendigvis at man når målet om å gi pasienter og fagfolk en bedre hverdag.

Forskning på hvor suksessfulle offentlige IKT-prosjekter er, har vist at kun 36 posent av prosjektene leverte den planlagte nytten – til tross for at 30 prosent av prosjektene hadde budsjettoverskridelser.

Det må utarbeides nasjonale insentiver for samarbeid på tvers slik at helseforetakene som lykkes med dette, ikke påføres økonomiske tap

EVALUERING AV NYTTE. Verken pasientene eller fagfolkene er spesielt opptatt av teknologien i seg selv, men av nytten den kan gi. Hvis man vil sikre seg at teknologi oppleves som nyttig, må den faktiske opplevelsen evalueres etter at løsningen er implementert, og ikke bare akseptere at den er levert på tid og kost. Og selv om ny teknologi kan oppleves som nyttig og at den effektiviserer enkelte oppgaver, er det slett ikke sikkert at løsningen bidrar til faktisk effektivisering av hele prosessen som arbeidsoppgavene er en del av. Tvert imot ser man ofte at innføring av ny teknologi på et område medfører lavere effektivitet og økt belastning på helsepersonell på andre områder innenfor samme arbeidsprosess – og totalt sett reduserer effektiviteten.

Derfor er det også viktig å måle effekten av innføringen på hele prosessen løsningen inngår i, fra ende til ende.

SMIDIGHET. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) viser også til betydningen av teknologi under pandemien. Dette var i hovedsak løsninger som allerede var tilgjengelige før pandemien, og utfordringene tilknyttet samhandling og informasjonsdeling som man opplevde i primær- og spesialisthelsetjenesten etter nedstengingen 12. mars i fjor, ble langt på vei løst gjennom utvidet tilgang til – og endret bruk av – eksisterende løsninger.

Som deltaker i Helse Vests beredskapsteam så jeg hvordan tidligere innmeldte endringsbehov og forslag til forbedringer i eksisterende løsninger ble gjennomført i løpet av kort tid. Smidige leveransemetoder ble tatt i bruk for å løse kritiske behov innen få uker. For å sikre at løsningen ga nytte fra første sekund, var det et tett samarbeid med innmelder av behovet. Hver stein (les: eksisterende løsning) ble snudd og vendt på for å vurdere om de kunne brukes på en ny måte for å møte et kritisk behov raskt. Det var løpende kontakt med beslutningstakere på regionalt og nasjonalt nivå for å sikre god forankring av løsningsforslagene og koordinering av arbeidet slik at ikke flere helseforetak jobbet med å løse samme problemstilling.

Videomøter og andre samhandlingsløsninger var i bruk før pandemien, men utvidet bruk gjorde at pasientkonsultasjoner som ikke kunne utsettes, kunne gjennomføres, og kritisk helsepersonell som var hjemme, syke eller i karantene, kunne bidra i behandlingen av sine innlagte pasienter.

ENKLE GREP. Under EHIN-konferansen pekte helse- og omsorgsministeren videre på viktigheten av at informasjonen følger pasienten. Under beredskapsperioden ble det gjennom enkle grep, som endringer i tilganger i journalsystemene, mulig for helsepersonell i sykehuset raskt å få tilgang til viktig informasjon om sine pasienter, selv når de ble flyttet til andre enheter som følge av økning i antall innkommende pasienter eller smitte på en enhet.

Også på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten var det behov for hele tiden å ha oppdatert kunnskap om smittestatus og behandling som var gitt pasienten. Dette ga økt fokus på «ende til ende»-pasientforløp og samarbeid mellom fastlege, sykehus og andre aktører involvert i behandlingen, slik som hjemmesykepleien.

TANKEKORS. Hvor mange arbeidstimer hardt presset helsepersonell sparte gjennom bedre utnyttelse av eksisterende teknologi under pandemien, er ukjent, og man kan bare spekulere i hva konsekvensene ville ha vært for dem – og for pasientene – om dette ikke var mulig. Det var ikke tid til å utvikle og implementere nye løsninger som hadde mer enn noen ukers utviklingstid, og nasjonale løsninger var i liten grad egnet for å møte utfordringene man sto overfor. Tvert imot, det var nødvendig å ta utgangspunkt i de løsningene man allerede hadde i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Det blir da et tankekors: Er det virkelig nødvendig å pålegge små kommuner å ta i bruk nye, store IT-løsninger for at de skal kunne tilby gode, effektive helsetjenester?

FORLØP – OG UTVIKLING. Som ministeren riktig påpeker; standarder og felles terminologi er viktig, ettersom dette er en forutsetning for at teknologi kan bidra til pasient-sentriske, koordinerte helsetjenester på tvers av helsetjenestenivå. Dette er ikke noe nytt. Vi har visst lenge at dette er en forutsetning for å kunne samle og presentere informasjon fra ulike journalsystemer hos fastlege, legevakt og sykehus på en ensartet måte, når det er behov for det og tilpasset den som har behovet. Nå er det på tide å finne konkrete løsninger også her.

Vi i Valkyrie-prosjektet ved Nasjonalt Senter for E-Helseforskning har grepet fatt i problemstillingen og jobber med å bygge digitale, pasient-sentriske forløp på tvers av eksisterende løsninger i primær- og spesialisthelsetjenesten. Forløpene baseres på pasientenes opplevelse av hva som er viktige elementer for dem i deres sykdomsreise og bygges ut med tilbakemeldinger fra klinisk personell i forhold deres informasjonsbehov, støttet av data fra eksisterende journalløsninger. En slik løsning legger grunnlag for å gi en behandler en rask oversikt over pasientens forløp i det øyeblikket det er nødvendig og uansett hvor pasienten har vært tidligere. Tilsvarende kan pasienten dele samme oversikt med pårørende eller andre involvert i omsorgen for dem, noe som vil gi både eierskap til egne data og økt kontroll over eget sykdomsforløp.

ERFARINGSGRUNNLAGET. Felles mål og prioriteringer skal muliggjøre bedre samhandling og mer pasient-sentriske, koordinerte helsetjenester. Dette har vi hørt om i mange år, men pandemien har vist oss hva som er mulig å få til uten store og kostbare IT-investeringer. Når vi ettertid skal oppsummere våre erfaringer fra denne perioden, må fokuset være på hvilke behov teknologi bidro til å løse, hvilken faktisk nytte den ga pasienter og helsepersonell – og hvilke forutsetninger som lå til grunn for at man fikk denne nytten.

Statsråd Kjerkol har nå et erfaringsgrunnlag som kan brukes til å verifisere om motforestillingene og bekymringene man hadde før pandemien for bruk av teknologi og data på nye måter innenfor helse faktisk holder vann. Erfaringene bør legges til grunn for nødvendige endringer i lover og regelverk som bidrar til å nyttiggjøre og ta i bruk teknologi. Det må utarbeides nasjonale insentiver for samarbeid på tvers slik at helseforetakene som lykkes med dette, ikke påføres økonomiske tap. Sist, men ikke minst må IT-prosjektenes suksess måles i forhold til om løsningen faktisk ble tatt i bruk, og brukerne opplevde at den ga nytte.

Teknologien var, og er, et middel. Den er ikke et mål i seg selv.


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven

Powered by Labrador CMS