Helsesektoren trenger frirom til innovasjon

En ide er ikke innovasjon før den er omgjort til handling – så hva blir det til? Er det mulig å tenke seg et større frirom for innovasjon – som gjør at vi av og til godtar perioder med noe lavere effektivitet fordi vi er i ferd med å utvikle og teste ut løsninger?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Kristin Lie Romm

Kronikk: Kristin Lie Romm, seksjonsleder ved Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose (TIPS) Sør-Øst, medlem av Innovasjonsutvalget ved Oslo universitetssykehus (OUS) og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO)
Trine Vik Lagerberg, konstituert avdelingsleder ved forsknings- og innovasjonsavdelingen, Klinikk psykisk helse og avhengighet ved OUS

FORFATTEREN Steven Johnson understreker i boken «Where good ideas come from: The Natural History of Innovation», at innovasjon ikke har oppstått primært fordi vi har gitt mennesker insentiver, men fordi vi har lagt til rette for et miljø der ideer får mulighet til å møtes.

Trine Vik Lagerberg

Helsesektoren trenger innovasjon. Den er ikke bærekraftig slik den er i dag. Vi kan ikke løpe fortere uten å knele. Fastlegeordningen er allerede nede og krabber. Tempoet på poliklinikkene i psykisk helsevern er så høyt at vi knapt evner å gjøre annet enn å utrede pasientene og sende dem over til en avtalespesialist, eller skrive dem ut etter et kort forløp vi ikke alltid står inne for.

HVORDAN LYKKES VI? Myndighetene vil at vi skal være innovative og hjelpe dem å løse tidsklemmen – og løfte kvaliteten. Om Steven Johnson har rett, at innovasjon ikke kommer fra ensomme, høye panner i lukkede kjellerrom – hvordan er forutsetningen for å lykkes med innovasjon i det landskapet vi beveger oss i til daglig i norske helseforetak?

Spesialisthelsetjenesten er i stor grad drevet av målstyring, markedsutsetting, og innstrammingstiltak. Det er få ansatte som ikke forstår at en viss målstyring er nødvendig. Problemet er at de parametere vi målstyres etter, er mer egnet til kontroll av hvor effektive vi er når det gjelder å ekspedere mennesker gjennom maskinen, enn reelle mål på kvaliteten av den behandlingen vi tilbyr. Resultatet er miljøer der det råder en utbredt følelse av å være mistenkeliggjort – og hvor rommet for ideutveksling har en takhøyde som gjør deg krumrygget.

TELLEKANT-SYSTEMET. Jakten på poeng for diagnoserelaterte grupper (DRG) og effektivitet levner lite rom for å ta ideer videre. Vi mangler nettverk, og tiden det tar å formidle, diskutere og utvikle en ide, er ikke tilgjengelig i en klinisk hverdag. Ved å fokusere all energi på tellekant-systemet, blir viktige innovasjonsprosesser både dårligere, tregere og dyrere fordi det ikke er lagt til rette for det.

Ved å fokusere all energi på tellekant-systemet, blir viktige innovasjonsprosesser både dårligere, tregere og dyrere – fordi det ikke er lagt til rette for det

I tillegg har forskning vist at innovasjon av helsetjenester er spesielt utfordrende på grunn av kompleksiteten i tjenestene og sikkerhetskulturen. Kompleksiteten gjør både planlegging og gjennomføring utfordrende.  Videre bygger de fleste innovasjonsprosesser på prøve- og feile- prinsippet. Nye løsninger utvikles i sykluser med jevnlig uttesting der målet er å teste raskt og feile tidlig. Størrelsen på risikoen er ofte knyttet til hvor radikal innovasjonen er, men selv de minste forsøk på innovasjon vil ofte ha en viss risiko knyttet til seg.

ANNERLEDES TENKING. Risikoaversjon ligger i spesialisthelsetjenestens grunnmodus. Det vil si, vi jobber hele tiden målbevisst for å minimere risiko; kontroll er mantraet.

Å gå inn i en innovasjonsprosess, er forbundet med det motsatte: Vi skal prøve og teste nye løsninger som ikke er evidensbasert, og det er uvisst om de flopper. Det er fristende å sitere racerbilføreren Mario Andretti, som skal ha sagt: «Hvis alt er under kontroll, så går det ikke fort nok».

Det betyr ikke at vi skal gå på akkord med krav til metodisk utforskning der sikkerheten er ivaretatt, poenget er at tenkingen er en annen enn den vi er vant til.

TILRETTELEGGING. I en travel hverdag er toleranse for å bruke tid på noe som ikke oppleves å ha en klar og umiddelbar nytteverdi, utrolig lav. Vi jobber i en kultur der friksjon blir sett på som støy. Men all endring skjer ved friksjon, det er ingen vei utenom. Noen vil kanskje mene at det er en lederoppgave å legge til rette for innovasjon og kulturendring. Det er riktig - det er enhver leders oppgave å sette seg inn i de føringene som ligger på overordnet nivå. Å legge til rette for innovasjon, er en av dem.

Det er imidlertid vanskelig å legge alt på de nedtyngede ledernes skuldre alene, de er et produkt av hva de måles på. Å satse på innovasjon kan gå på bekostning av produktivitet i den perioden man jobber mot en ny løsning. Er det ok? Det er et spørsmål ikke bare mellomlederen må stille seg, men også toppledere og til syvende og sist våre helsemyndigheter.

FRI TIL Å TENKE? Det er ikke helt mørkt. Det skjer innovasjon i våre helseforetak i dag, det er bare for lite i forhold til behovet. Innovasjonen er ofte drevet av ildsjeler. De brenner godt på lite oksygen, men det er en sårbar måte å drive på. Ildsjelene trenger sparringspartnere for å få frem det beste resultatet. Som Johnson påpeker: Det er økologiske systemer og nettverk som driver utviklingen. Kloke hoder må få tid sammen.

Er det mulig å tenke seg et større frirom for innovasjon, som gjør at vi av og til godtar perioder med noe lavere effektivitet fordi vi er i ferd med å utvikle og teste ut løsninger? Vi rapporterer på så mangt, hvorfor ikke dette? Om det er et troverdig ønske om å innovere, blir det nødvendig å tenke lenger enn DRG-poeng. Det er ikke mulig å få i pose og sekk lenger.

En ide er ikke innovasjon før den er omgjort til handling – så hva blir det til?


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin
, fra Kronikk og debattseksjonen i 16-utgaven

Powered by Labrador CMS