Kommunene er sultefôret på ernæringskompetanse
God mat, mer tid og mer personell i sykehjemmene er åpenbart nødvendig for bedre ernæringsomsorg. Samtidig trengs kunnskap om hvordan sykdom og behandling av sykdom kan føre til dårlig matlyst, redusert sultfølelse, endret næringsbehov og fordøyelse.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Kronikk: Aslaug Drotningsvik, klinisk ernæringsfysiolog, ph.d. og leder av Kliniske Ernæringsfysiologers Forening tilsluttet Forskerforbundet (KEFF)
Patrik Hansson, klinisk ernæringsfysiolog og førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet
Hanne Rosendahl-Riise, klinisk ernæringsfysiolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen
Hilde Brekke, klinisk ernæringsfysiolog og professor ved Universitetet i Oslo
DEN ØKENDE forekomsten av underernæring i norske sykehjem har vært et aktuelt tema, blant annet i Aftenposten, Debatten og Dagsnytt 18.
Debatter om undernæring blant eldre ender gang på gang opp med å handle om dårlig mat og få hender. Dette er selvfølgelig viktig, men forebygging og behandling av underernæring blant eldre handler også i stor grad om kompetanse, bevissthet og systematisk arbeid.
For at ernæringsarbeidet i eldreomsorgen skal bli bedre, må flere kommuner ansette kliniske ernæringsfysiologer.
Se også: Underernærte har økt risiko for alvorlige postoperative komplikasjoner
Å sørge for at flere kommuner raskt får mulighet til å ansette kliniske ernæringsfysiolog, er et avgjørende skritt i riktig retning for å løse ernæringsutfordringene i eldreomsorgen
BEHOVET FOR SONDEERNÆRING. Gudrun er 78 år og bor på sykehjem. Her får hun servert næringsrik og variert mat. Gudrun er plaget med kvalme og har nesten sluttet å spise, matlysten er borte og hun raser ned i vekt. Sykehjemmet gjør det de kan for å tilby fristende mat til alle måltidene, men alt byr imot. Gudrun blir svakere, og hun må etter hvert legges inn på sykehuset på grunn av ernæringssvikt. Man mistenker at Gudrun har mistet appetitten på livet. På sykehuset blir hun likevel grundig kartlagt og vurdert av klinisk ernæringsfysiolog.
Ernæringsfysiologen vet at ved alvorlig sykdom vil mange, som Gudrun, oppleve at kroppen ikke spiller på lag når det gjelder inntak av mat og drikke. Det er derfor nødvendig med tett oppfølging, kartlegging og tilpasset ernæringsbehandling for at situasjonen ikke skal eskalere. Dette ble ikke gjort for Gudrun på sykehjemmet. Hun ble alvorlig underernært og måtte få sondeernæring for å snu situasjonen.
Etter en periode med ernæringsbehandling på sykehuset kviknet Gudrun til. Hun fikk tilbake gnisten i øynene og de pårørende fortalte at de har fått moren sin tilbake.
KUNNSKAP OG KOMPETANSE. Gudruns historie er langt fra enestående. God mat, mer tid og mer personell i sykehjemmene er åpenbart nødvendig for bedre ernæringsomsorg. Samtidig er ikke god mat alene tilstrekkelig for å forebygge underernæring. Det kreves også kunnskap om hvordan sykdom og behandling av sykdom kan føre til dårlig matlyst, redusert sultfølelse, endret næringsbehov og fordøyelse. Sykepleiere og annet helsepersonell i sykehjemmene har en grunnleggende og bred kompetanse, og de ivaretar viktige oppgaver i ernæringsarbeidet.
Ved behandling av mange syke eldre kreves det likevel fagkompetanse innen innen medisinsk ernæringsbehandling for å sikre effektiv, riktig og trygg helsehjelp. Programleder Fredrik Solvang sa det slik da temaet ble drøftet i Debatten på NRK nylig: «Det finnes en yrkesgruppe som kan dette, nemlig ernæringsfysiologer».
KOMPETANSEMANGEL. Kliniske ernæringsfysiologer har inngående kunnskap om kroppens næringsbehov, og hvordan alder og sykdom kan påvirke dette. De er drillet i å kartlegge årsaker til underernæring, til å vurdere den enkeltes næringsbehov og til å gi ernæringsbehandling. Det kan dreie seg om tilrettelegging av måltider, hjelp til tilpassing og valg av mat, eller oppstart med næringsdrikker, sondemat eller intravenøs ernæring.
Dersom det hadde vært klinisk ernæringskompetanse tilgjengelig ved sykehjemmet til Gudrun, ville hun ha fått den hjelpen hun trengte tidligere, og hun ville sannsynligvis ha unngått et sykehusopphold. Personalet ville kanskje ha sluppet å streve med måltidene hennes. Det kunne til og med ha bidratt til å frigjøre tid og ressurser hos de andre ansatte.
Men denne nødvendige kompetansen er dessverre fremdeles et gode bare få forunt i norske sykehjem.
PRESSEDE KOMMUNER. Behovet for kliniske ernæringsfysiologer i kommunehelsetjenesten er kjent og anerkjent. Kommunene beskriver selv at de strever med å følge retningslinjene, at de mangler kompetanse – og at behovet for kliniske ernæringsfysiologer er stort.
Det ble i sommer lyst ut fem millioner kroner til prosjektmidler for kliniske ernæringsfysiologer i kommunene. At flere enn 30 kommuner på kort varsel har sendt søknader på over 25 millioner kroner vitner med all tydelighet om at dette er en tilskuddordning det er behov for!
Presset på primærhelsetjenesten øker, og vi vet at behovet for ernæringskompetanse vil være enormt i fremtiden.
ET AVGJØRENDE STEG. Vi kan ikke stille de samme spørsmålene igjen, om nye 25 år. Prosjekter, erfaringer og undersøkelser i bådeNorge og i andre land, har vist oss hva som må til:
Kommune-Norge er sultefôret på ernæringskompetanse. Krav om kliniske ernæringsfysiologer i kommunene bør, på samme måte som annet helsepersonell, lovfestes.
Å videreføre, styrke og utvide tilskuddsordningen slik at flere kommuner raskt får mulighet til å ansette kliniske ernæringsfysiolog, vil være et helt avgjørende skritt i riktig retning for å løse ernæringsutfordringene i eldreomsorgen.
Ingen oppgitte interessekonflikter
