Sexologi må inn i helsefagene!

Kronikk: Sara Furuholmen, psykologstudent ved UiB

HVORFOR ER seksualitet fortsatt et tabu som vekker sterke reaksjoner i helsevesenet? Skyldes det kristenkonservativ arv som henger igjen i vår behandlingskultur?

Vi mister ikke seksualiteten vår selv om en utvikler alvorlige helseplager; fysiske eller psykiske. Det kan virke som diagnosefokuset og standardiserte behandlingsmanualer tar vekk fokus og oppmerksomhet fra det fellesmenneskelige. Dette er et problem. 

UFORSTÅELIG. Jeg kan ikke forstå, som psykologistudent på femte året, at vi ikke har hatt en eneste forelesning om seksualitetens påvirkning av vår psykiske helse, når vi ellers er lovpålagt til å spørre – med forbausende letthet – om alt fra rus, selvmordstanker, do-vaner og drikkemønster til potensielt traumatiserende hendelser i barndommen. Når jeg spør venner og bekjente fra andre helsefaglige studier, får jeg alltid det samme svaret: «Seksualitet? Nei, det har vi aldri hatt forelesning om.»

Jeg stusser over det manglende fokuset på sexologi i helsevesenet. Den seksuelle helsen er en så integrert del av å være menneske. Seksualiteten er ett av menneskets grunnbehov. Seksualiteten bærer vi med oss hele livet, fra vi er barn til vi blir gamle, i god helse og i uhelse.

Seksuelle problemstillinger kan føre til patologi, og patologi kan medføre seksuelle vansker. Derfor bør sexologisk fagkompetanse være et tilbud både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, men også integreres som en del av fagplanen i psykologi, medisin, ergoterapi, sykepleie, vernepleie og helsefagarbeiderutdanningen, slik at vi faktisk kan møte sexologiske problemstillinger i praksis.

HEV KOMPETANSEN! Det finnes heldigvis organisasjoner som engasjerer seg for seksualitet. Studentdrevne organisasjoner som Medisinernes seksualopplysning (MSO) og Seksualitetsopplysningen gjør en hederlig innsats for å løfte tematikken blant helsefagstudenter. Men det bør ikke være opp til hver enkelt å engasjere seg i seksuell helse når seksualitet er en like viktig del av folkehelsen som fysisk aktivitet, søvn, frisk luft, hvile, ernæring og medisiner.

Vi må heve kompetansen, slik at vi i fellesskap kan møte alt fra seksuelle funksjonsvansker, lyst- og ereksjonsproblemer, seksuelle hjelpemidler, kjønn, legningsproblematikk, variasjoner av tenningsmønstre og ikke minst traumereaksjoner etter seksuelle overgrep. Våre pasienter fortjener at vi vier temaet tid, nysgjerrighet og oppmerksomhet.

På sitt beste er seksualiteten en kilde til god livskvalitet, glede og nytelse. Men seksualiteten vår er kompleks og påvirkes av en rekke sosiale, kulturelle, psykologiske og fysiologiske forhold, og blir naturligvis også rammet når vi utsettes for faktorer som sykdom, lidelser, negative livserfaringer og plager. Derfor bør sexologisk kunnskap formaliseres som en del av pensum.

TRYGGE FAGPERSONER. Hvis alle får formalisert sexologisk kunnskap i de ulike helsefagene, er jeg overbevist om at pasientene kan bli møtt på mangfoldige sexologiske problemstillinger og behov i fremtiden. 

En trygg og kompetent helsefagarbeider kan være redningen for en som strever med seksuelle vansker, en problematikk som ofte pakkes inn med skyld og skam, og som mange pasientgrupper strever med. Det minste vi kan tilby, er å gi pasientene anledning til å løfte frem sine problemstillinger – og bli møtt med forståelse, verdighet og respekt. Det krever at vi er trygge på egen kompetanse.

ANSVAR – OG PLIKT. Før vi får endret læreplanen, kan endringen begynne i det små: i lunsjen, rundt middagsbordet – eller i samtale med en fortrolig venn. Vi må tørre å snakke om seksualitet. For hvor komfortable er vi egentlig med det å prate om det mest intime og private? Mange av oss vil legge merke til hvor vanskelig det er å prate om seksualitet. Likevel er det en nødvendig øvelse, og øvelse gjør mester.

Hvis helsepersonell kvier seg for å ta opp disse temaene, hvor høy terskel har pasientene da?  Som helsepersonell har vi et ansvar og en plikt vi må forvalte. Det innebærer å jobbe med egne sperrer, holdninger og flauhet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 15-utgaven