BIOBANK: Den savnede personens biologiske materiale som saken gjaldt, er i biobank på Rikshospitalet. Foto: Arkiv/Anne Grete Storvik

Foto:

– Tilliten til helsevesenet og behandlingsbiobanken opprettholdes

Den 1. juli avsa Høyesterett sin kjennelse i saken om utlevering av biologisk materiale fra behandlingsbiobank. Kjennelsen sier at materiale ikke kan brukes til annet formål, og utlevering kan ikke baseres på presumert samtykke.

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Bakgrunnen for saken var et krav fra påtalemyndigheten om utlevering av biologisk materiale fra en behandlingsbiobank for å skaffe DNA-profil til bruk i søk etter en forsvunnet person, som har vært savnet siden januar 2010. Før vedkommende forsvant avga mannen sæd til Oslo universitetssykehus HF (OUS) fordi han skulle gjennomgå behandling med risiko for sterilitet.

I kjennelsen står det at omstendighetene ved forsvinningen gjorde at politiet innledet straffesak med mannen som antatt fornærmet, det er mistanke om at han kan ha blitt drept. Politiet har fått mors DNA-profil, og har anmodet de europeiske landene og USA om hjelp til å søke i registre over uidentifiserte lik. Enkelte land har opplyst om at lovgivning bare tillater et slikt søk basert på den savnedes egen DNA-profil. Det er bakgrunnen for at politiet besluttet å gjøre beslag i sædprøven.

Motsatte seg beslag

– I noen tilfeller opplever OUS at påtalemyndigheten fatter beslutning om utlevering av biologisk materiale fra en av våre biobanker, men vi avslår hvis det ikke foreligger gyldig samtykke fra materialets giver. Dette er første gang en slik sak har blitt prøvd for Høyesterett, sier Hanne Eeg-Henriksen, advokat ved OUS.

TILLITEN: – Jeg tror avgjørelsen kan ha stor betydning for tilliten mellom helsevesen og befolkningen, sier Hanne Eeg-Henriksen. Foto: Jan v. Krogh

OUS motsatte seg beslaget med begrunnelse i behandlingsbiobankloven, som sier at det ikke er grunnlag for utlevering uten givers samtykke. Politiet sendte saken til Oslo tingrett med krav om utleveringspålegg. Tingretten tok kravet til følge, og saken er blitt anket først til Borgarting lagmannsrett og til slutt til Høyesterett.

– Behandlingsbiobankloven paragraf 11 første ledd fastsetter at «Samtykke til helsehjelp omfatter også innhenting, oppbevaring og behandling av humant biologisk materiale,​ herunder bruk av materialet til forebygging, kvalitetskontroll og metodeutvikling.» Det er «lav terskel» for å «komme inn» i biobanken, men «høy terskel» for å få utlevert biologisk materiale til annet formål, sier Eeg-Henriksen.

– Hva betyr denne kjennelsen for helsevesenet og pasienter?

– Denne avgjørelsen kan bidra til mindre pågang fra påtalemyndigheten for å få utlevert biologisk materiale fra behandlingsbiobank.

– Hvis terskelen senkes kan det bli krevende å opprettholde dagens ordningen med «lav terskel» for å komme inn. Alle vil ha den beste medisinske behandlingen som er mulig å få, men da må pasienten også kunne være trygg på at biologisk materiale som innhentes i den forbindelse ikke brukes til andre formål uten samtykke. Det skal være trygt i biobanken, sier Eeg-Henriksen.

– Helsepersonell har nå en tydelig regel å forholde seg til

KLARGJØRENDE: – For helsepersonell som skal behandle slike anmodninger- gjerne under tidspress og opplevd press fra påtalemyndighet eller andre som ønsker materiale utlevert, for dem er det bra å ha en tydelig regel å forholde seg til, sier Rune Ljostad. Foto: Simonsen Vogt Wiig/June Witzøe

Rune Ljostad, advokat i advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig, representerte OUS for Høyesterett. Ljostad sier kjennelsen er klar og prinsipiell, og gir god veiledning ved behandling av fremtidige anmodninger fra påtalemyndigheten eller andre.

– Høyesterett gir tydelig uttrykk for at biologisk materiale kun kan utleveres med et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra pasienten, og at et presumert samtykke ikke er tilstrekkelig.

– Den er klargjørende for alle parter. For helsepersonell som skal behandle slike anmodninger- gjerne under tidspress og opplevd press fra påtalemyndighet eller andre som ønsker materiale utlevert, for dem er det bra å ha en tydelig regel å forholde seg til.

– Det er viktig for pasienter, uten deres samtykke blir ikke biologisk materiale brukt til andre formål enn den tiltenkte helsehjelpen. Og den er viktig for påtalemyndigheten og andre som henvender seg med slike anmodninger, sier Ljostad.

– Viktig for tillit mellom helsevesen og befolkning

Helsepersonellet har taushetsplikt og plikt til å ikke utlevere verken sensitive opplysninger eller biologisk materiale til uvedkommende. Det er viktig at pasienten kan ha tillit til dette, slik at ingen skal være redde for å oppsøke helsetjenesten når de har behov for det Hanne Eeg-Henriksen

Eeg-Henriksen sier hun er fornøyd med at det i avsnitt 45 i kjennelsen vises til at hensynet til å hindre formålsutglidning slår inn med full tyngde, slik at tilliten til helsevesenet og behandlingsbiobanken opprettholdes.

– Jeg er også svært fornøyd med at det i avsnitt 48 i kjennelsen vises til paragraf 13 i behandlingsbiobankloven, og at ingen tvil etterlates om at samtykket i et tilfelle som det foreliggende må være frivillig, uttrykkelig og informert. Loven gir derfor ikke rom for presumert samtykke fra en savnet eller avdød.

– Helsepersonellet har taushetsplikt og plikt til å ikke utlevere verken sensitive opplysninger eller biologisk materiale til uvedkommende. Det er viktig at pasienten kan ha tillit til dette, slik at ingen skal være redde for å oppsøke helsetjenesten når de har behov for det.

– Dette er også svært viktig med henblikk på at helsetjenesten og helsepersonellet skal kunne yte best mulig helsehjelp.

– Vi har fått gode tilbakemeldinger fra kolleger som nå vet at det kan være trygt å motsette seg beslutning om beslag. Jeg tror avgjørelsen kan ha stor betydning for tilliten mellom helsevesen og befolkningen, sier Eeg-Henriksen.

Mulige unntak- men terskelen er høy

Det er kravet om samtykket i behandlingsbiobanklovens paragraf 15 som har vært det sentrale spørsmålet i saken. Det finnes unntak fra kravet.

– Det finnes et mulig unntak fra kravet til samtykke i nødrettsbestemmelsen i straffelovens paragraf 17 som kan gjøre en ellers straffbar handling lovlig når den blir foretatt for å redde liv eller andre interesser fra en langt større fare for skade. Terskelen er høy, i praksis settes loven til side i et slikt tilfelle, sier Ljostad.

– Nødrett er et anerkjent prinsipp, men i praksis har behovet vist seg å være lite. Det er ment for ekstraordinære situasjoner, og så vidt jeg vet har det aldri blitt brukt som grunnlag for utlevering av biologisk materiale i Norge.

– Selv ikke i Anna Lindh-saken, hvor den daværende svenske utenriksministeren var blitt knivstukket på et varehus i Stockholm og senere døde av skadene, var vilkårene for nødrett oppfylt siden det fantes annen rimelig måte å identifisere gjerningspersonen – som fortsatt var på frifot – på. Men det er en sikkerhetsventil som er tilgjengelig.

– Forskriftshjemmelen i behandlingsbiobankloven paragraf 15 siste avsnitt, som er formulert på en lignende måte, åpner også for utlevering av biologisk materiale uten samtykke i ekstraordinære situasjoner: «Kongen kan i forskrift bestemme at utlevering av humant biologisk materiale til påtalemyndighet eller domstol helt unntaksvis kan skje dersom svært tungtveiende private eller offentlige interesser gjør dette rettmessig.» Forskriftshjemmelen er ennå ikke benyttet, sier Ljostad.

Ljostad sier kjennelsen er viktig ettersom den klargjør den praktiske viktige regelen.

– At utlevering til påtalemyndigheten eller andre krever et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra pasienten. Men det finnes lovbestemmelser som kan gi mulighet for utlevering i helt ekstraordinære situasjoner.

Tre tunge Høyesterettskjennelser på området

Samme år som kartlegging av det humane genom ble fullført, 2003, ble den norske biobankloven vedtatt.

– Menneskeheten gjennomlevde en biomedisinsk revolusjon og det var økende interesse for dette, sier Eeg-Henriksen.

Eeg-Henriksen forteller at det etter det har vært tre Høyesterettskjennelser om utlevering av biologisk materiale fra biobank.

– Politiet krevde under etterforskning av grovt ran av tellesentralen Norsk Kontantservice AS (NOKAS) 5. april 2004 utlevert humant biologisk materiale fra en avdød. Det biologiske materiale ble oppbevart i biobank ved Aker universitetssykehus.

Aker nektet i september 2005 å utlevere fordi det ikke forelå rettslig grunnlag for dette.

– Saken gikk sin gang fra Stavanger tingrett videre til Gulating lagmannsrett og deretter videre til Høyesterett, som i 2006 kom til at «biobankloven paragraf 15 omfatter all utlevering av biologisk materiale, og at denne ikke hjemler utlevering av humant biologisk materiale i forbindelse med straffesak med mindre samtykke foreligger.»

– I 2013 havnet sak nummer to om behandlingsbiobankloven i Høyesterett. Høyesterett kom da til at biologisk materiale fra en avdød person lagret i en biobank kunne utleveres etter barneloven til bruk som DNA-bevis i farskapssak selv om behandlingsbiobankloven paragraf 15 stengte for slik utlevering.

– I 2020 havnet sak nummer tre i Høyesterett. Den gjaldt krav om utlevering av vevsprøver fra et barn som døde 15 måneder gammel − til bruk i etterforskning mot en siktet person. Spørsmålet om utlevering reguleres av helseforskningsloven paragraf 27 hvor det blant annet fremgår at «humant biologisk materiale fra forskningsbiobanker kan ikke utleveres i forsikringsøyemed, til arbeidsgiver, til påtalemyndighet eller til domstol, selv om den materialet stammer fra samtykker til det». Høyesterett kom til at det biologiske materiale ikke kunne utleveres, sier Eeg-Henriksen.

Vern av personlig integritet

Rune Ljostad representerte også Aker universitetssykehus for Høyesterett i 2006.

– Hva vil du si disse to sakene og kjennelsene betyr for helsevesenet?

– Som Hanne er inne på handler reglene om behandling av biologisk materiale om personlig integritet og viktigheten av å verne personlig integritet. Betydningen av disse reglene har økt med den teknologisk utvikling og den informasjonen denne utviklingen gir tilgang på. Dette er en utvikling vi kan se ikke bare innenfor medisin og bioteknologi, men også i tilknytning til personvern og informasjonsteknologi generelt.

– Sakene er en erkjennelse av at dette er viktige spørsmål, som krever klare regler. Det er viktig for alle, også for påtalemyndigheten.

– Det er viktig for befolkningen og pasienter å vite at man kan avgi materiale og at det ikke brukes til noe annet enn det som er formålet med avgivelsen. For helsepersonell betyr det at de kan yte helsehjelp uten at det oppleves som en risiko med hensyn til ivaretakelse av pasientens personlige integritet.

– De fleste saker har flere sider. Det er viktig for helsepersonell med klare regler å forholde seg til når eventuelle motstridende hensyn skal veies opp mot hverandre.

– Nå er ringen sluttet

– Hvilken effekt tror du den siste kjennelsen vil ha?

– I 2006-saken hevdet ikke påtalemyndighet presumert samtykke, men utlevering på grunnlag av påtalemyndighetens tolkning av andre bestemmelser i biobankloven. Det som gjorde at vi fikk denne saken om presumert samtykke, er fordi Høyesterett i 2013, i en farskapssak, kom til at en bestemmelse i barneloven veide tyngre en behandlingsbiobanklovens bestemmelser og besluttet utlevering av materiale fra en biobank til tross for at det ikke forelå samtykke fra pasienten.

– Det lille unntaket i 2013 med tanke på farskapssaker, gjorde at det ble reist spørsmål om det også kunne finnes andre unntak som ikke fremgikk uttrykkelig av behandlingsbiobankloven.

– I en annen sak, fra 2018, om politiets DNA-register kom Høyesterett også til at det skulle gjøres unntak og foretas utlevering i en farskapssak. Høyesterett henviste i sin begrunnelse blant annet til saken fra 2013. Også dette registeret var opprettet med kun ett formål; kriminalitetsbekjempelse, det vil si at politiet skal kunne bruke registeret til lettere å kunne identifisere kriminelle gjengangere.

– Avgjørelsen fra 2018 har ledet til forslag om klargjøring i loven av at politiets DNA-register utelukkende skal brukes til kriminalbekjempelse. Forslaget har nylig vært ute på høring. Det man ønsker, er å lukke den døren som Høyesterett åpnet i 2018.

Ljostad sier at man nå er tilbake til en situasjon som er lik den man hadde etter 2006-avgjørelsen, at det ikke finnes unntak fra samtykke, bortsett fra sikkerhetsventilene i nødrett og forskriftshjemmelen, og utlevering i farskapssaker.

– Nå er ringen sluttet. I 2006 ble det nei til utlevering av biologisk materiale til påtalemyndigheten, og påtalemyndighet visste at det ikke lenger var noen vits i å spørre. Så i 2013 ble det etablert et unntak som ikke fremgår av lovens ordlyd, som reiste spørsmålet om det er grunnlag for unntak også i denne saken. Høyesterett har nå besvart dette spørsmålet med et klart nei, slik Høyesterett også gjorde det i 2006, sier Ljostad.

Powered by Labrador CMS