Symptomet Fritt behandlingsvalg

Å hevde at Fritt behandlingsvalg er løsningen på ventelisteproblemet, er det samme som så gi Paracet for feber: det letter symptomet, men gjør ikke noe med årsaken.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Ivar S. Kristiansen

Innlegg: Ivar S. Kristiansen, professor emeritus, Universitetet i Oslo

Anne Kveim Lie

Anne Kveim Lie, førsteamanuensis, Universitet i Oslo

Andreas Saxlund Pahle, fastlege og spesialist i allmennmedisin

I EN KRONIKK i Dagens Medisin fremsetter legene Lars Øivind Krafft Sande og Lars Kristian Gullestad udokumenterte påstander om tjenester under Fritt behandlingsvalg når de hevder at denne tjenesten er kostnadseffektiv. Innledningsvis vil vi spørre om hva de to legger til grunn for denne påstanden, for vi har søkt uten å finne forskningsbelegg for den. Kanskje det har å gjøre med at «kostnadseffektivitet» aldri var et eksplisitt mål for ordningen da den ble innført i 2015?

Målene har derimot vært å:1) redusere ventetider, 2) gi økt valgfrihet for pasientene og 3) stimulering til økt effektivitet i offentlige sykehus.

Krafft Sande og Gullestad, som begge er tilbydere av tjenesten, er bekymret for at pasienter med truende hjerteinfarkt og mulig tykktarmskreft ikke vil få tilbud om utredning innen rimelig tid dersom Fritt behandlingsvalg skrotes. For det første har vi til gode å se at pasienter med mistanke om så alvorlig sykdom ikke får et tilbud om utredning i løpet av svært kort tid, og vi har jo også fått Pakkeforløpene som nettopp skal sikre at ventetiden ikke blir for lang.

Men bekymringen virker også urimelig fordi Arbeiderpartiet har hevdet at dets forslag handler om å styrke det offentlige ved å fjerne ordningen. Krafft Sande og Gullestad må derfor argumentere for hvorfor en slik styrkning av det offentlige på bekostning av det private i seg selv er uheldig. Vi skal ikke her ta stilling til om dette er god eller dårlig politikk.

PREMISSET. Vårt anliggende er heller å diskutere det sentrale premisset de to fremsetter om at ventetidene i det offentlige allerede er uforholdsmessig lange og at løsningen på problemet derfor må være Fritt behandlingsvalg. Et slikt argument forutsetter nemlig at ventetidene gjenspeiler et reelt behov om utredning i andrelinjetjenesten. Vi er skeptiske til en slik antagelse, og det er på høy tid at den diskuteres. For mer enn å være bekymret for Fritt behandlingsvalgs fremtid, er det etter vår oppfatning langt større grunn til å være bekymret for den økende bruken av polikliniske spesialisthelsetjenester både i somatikk og psykiatri, en økning som vi vet påvirker utnyttelsesgraden i andrelinjetjenesten – og følgelig også for behovet for en ordning som Fritt behandlingsvalg.

HENVISNINGER. Det er flere grunner til at bruken av disse tjenestene øker, men en helt sentral faktor er økt henvisning. Inn til poliklinikkene er det tre henvisningsveier: fra førstelinjetjenesten, internt i andrelinjetjenesten og fra det private. Så vidt vi vet finnes det lite offentlig, tilgjengelig informasjon om intern henvising i andrelinjen og hva som henvises fra det private. Over flere tiår har henvisningsraten til fra første til andrelinjetjenesten ligget stabilt rundt 8 prosent, men i en studie fra 2013 viser Unni Ringberg en økning til 14 prosent henvisninger til somatikk og psykiatri.

Dette er i seg selv tankevekkende, men særlig er det påfallende at så mange unge mennesker nå henvises. I Ringbergs studie er tallene i aldersgruppene 10-29 og 30-49 på henholdsvis 16 prosent og 15 prosent. Vi snakker altså om den presumtivt friskeste delen av befolkningen i en globalt sett frisk populasjon. Dette er ekstra underlig fordi helsestatistikken viser at både den somatiske og mentale helsen er blitt bedre (FHIs folkehelserapporter).

Vi vet lite om årsakene til den økte henvisningen som ser ut til å variere betydelig i primærlegekorpset (variasjonen er mellom 4 prosent og 28 prosent i Ringbergs studie) men én artikkel peker på at legens usikkerhet, frykt for å skuffe pasienter og press fra pasienter spiller en rolle når primærlegene velger å henvise. Dette er gjenkjennelig og forståelig i en hektisk hverdag for allmennlegene, men økende henvisning er ikke bærekraftig medisin. For ikke bare vil det fylle sykehuspolitikkene med pasienter som har liten eller ingen nytte av tjenestene, det er også slik at hvis vi henviser pasienter med lav sannsynlighet for alvorlig sykdom til avansert medisinsk utredning, medfører det en økt risiko for overdiagnostikk og overbehandling.

KAPASITET. Det norske helsevesenet baserer seg på prinsippet om utredning og behandling på lavest effektive omsorgsnivå (LEON-prinsippet). Det er vektige medisinske og økonomiske grunner til å følge dette prinsippet. Negativt formulert er det grunn til å hevde at et helsevesen som gjennomgående henviser pasienter til mer avanserte og kostbare tjenester enn det det er behov for, aldri vil bli reelt kostnadseffektivt.

Det er naturligvis slik at førstelinjen bør ha en viss andel henvisninger til andrelinjen, men de diagnostiske verktøyene som finnes i førstelinjen vil for mange tilstander være mer enn gode nok til å utelukke sykdom og dermed håndtere pasientens plager på dette nivået, i tråd med LEON.  Det er for øvrig verdt å merke seg at under koronaepidemien hadde både primær- og spesialisthelsetjenesten en periode nedgang i etterspørselen etter helsetjenester, også for øyeblikkelig hjelpstilfeller. Årsakene er nok antagelig sammensatte, men en slik observasjon gir mistanke om at den offentlige helsetjeneste i Norge generelt sett har god nok kapasitet.

Vi er enige med Krafft Sande og Gullestad i at det er god grunn til å stille spørsmål om køer, helsetjenesteforbruk og nytte av spesialisthelsetjenester, men å hevde at løsningen på ventelisteproblemet er Fritt behandlingsvalg er det samme som å gi Paracet for feber: det reduserer symptomet, men gjør ikke noe med årsaken til problemet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS