Forskning knuser myter om selvmordsrisiko blant innvandrere

Førstegenerasjonsinnvandrere har klart lavere selvmordsrisiko enn nordmenn, viser forskning gjort av blant andre Lars Mehlum, professor i psykiatri og senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo (UiO).

*Selvmordsdødeligheten (per 100 000 innbyggere) var i perioden 1992 -2012 12,22 for innfødte nordmenn, 9,53 for førstegenerasjonsinnvandrere, 2,56 for andregenerasjonsinnvandrere, 11,13 for norskfødte med en utenlandsfødt forelder og 17,10 for utenlandsk- født med minst en norskfødt foreldre.

Bør være oppmerksomme
I Norge er om lag 17 prosent av befolkningen enten første- eller andrengenerasjonsinnvandrere. Disse gruppene utgjør i dag 900.000 personer, som etter hvert har bodd så lenge i landet at man nå har mulighet til å studere dem som gruppe, også med tanke på et såpass sjeldent fenomen som selvmord.

– Dersom man hadde trodd at innvandrere generelt hadde en høyere risiko for selvmord, kan vi fastslå at slik er det ikke.

– Men det er likevel grupper vi bør være særlig oppmerksomme på, sier Mehlum til Dagens Medisin, og trekker frem andregenerasjons-innvandrere fra Sør- og Mellom-Amerika og deler av Asia som eksempler.

– Heller ikke blant flykninger, som man vet har økt risiko for sykdommer som PTSD, er det tegn på en forhøyet selvmordsrisiko, sier Mehlum og viser til nye tall fra Sverige.

Norske tall bekrefter det samme, men disse er ikke publisert ennå.

Healthy migrant effect
Internasjonal forskning viser at immigranter har høyere risiko for selvmord enn innfødte. En annen studie, som har sett på psykiske plager blant innvandrerkvinner og -menn, viser at en høyere andel av innvandrerne har psykiske plager, sammenlignet med befolkningen for øvrig. 

Dermed skulle man kanskje tro at også selvmordsrisikoen var høyere i denne gruppen. Men Mehlum og kollegenes studie viser altså det motsatte.  

– Hva er årsaken til det? 

– Den viktigste faktoren, tror vi, er den vi kaller «the healthy migrant effect». Det er ikke tilfeldig hvem som migrerer, det gjelder både vanlige innvandrere og flyktninger. Når du først ankommer Norge og blir registrert som innvandrer, er du allerede ganske sterkt selektert.

– Avhengig av bakgrunnen, er det noen førstegenerasjonsinnvandrere som er sterkt preget av sin kultur og religion.

– Vi vet at det er restriktive holdninger til selvmord, for eksempel blant muslimer, noe som gjenspeiler seg i en lav selvmordsinsidens blant personer fra Midtøsten og deler av Asia.

– En tredje faktor er at det, tross alt, er en årsak til at folk migrerer. De ønsker seg et bedre liv og det er mange som får et bedre liv her i Norge, både materielt og helsemessig. En følelse av trygghet for seg og sine og en overgang til et fredelig og velstående land vil forbedre levekårene for mange. Disse positive effektene vil nok for mange veie opp for de negative effektene som adskillelse fra familien, ensomhet, diskriminering og traumer de kan ha vært utsatt for, sier Mehlum.

Studien konkluderer videre med at selvmordsrisikoen er høyere blant personer  med én innvandrerforelder, vel å merke med store variasjoner mellom opphavsland.  

Bekymret for andre- og tredjegenerasjonen
Selv om det er lav risiko for selvmord blant førstegenerasjonsinnvandrere, ser man ikke samme trend blant andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere.

– Denne gruppen er ennå veldig unge i Norge og dermed har vi en kortere observasjonstid å legge til grunn.

– Hvordan det vi gå med dem, gjenstår å se, men vi antar at etter hvert som folk blir mer tilpasset det norske samfunnet, vil mange overta flere av de positive og de negative sidene ved det å være norsk, sier Mehlum og fortsetter:

– Vi antar at andre- og tredjegenerasjonsinnvandrerne, med noen unntak, vil ligne mer og mer på majoritetsbefolkningen. At det vil skje en form for assimilering når det gjelder helse- og sosialmarkører og -variabler som kjennetegner en befolkning, på godt og vondt.

– Bruk av alkohol er ett eksempel. Selv om alkoholbruk blant ungdom har gått kraftig ned i Norge, har alkohol en sterk assosiasjon til selvmord og dersom vi får en økende alkoholbruk blant innvandrerungdom kan det bety noe for en utjevning av selvmordsratene, sier han.

En annen registerstudie fra 2018, som har sett på selvmord i perioden 1992 til 2012, peker også på at personer som tar sitt eget liv har signifikant større tendens til å være ugift, skilt eller enke/enkemann, samt ha lavere utdannelse og inntekt. Dette gjaldt både norskfødte og innvandrere, men tendensen var større blant norskfødte. 

Tanker om selvmord
Når det gjelder tanker om selvmord blant innvandrere, er disse på lik linje som befolkningen for øvrig.

– Dette er jo interessant, fordi det er en risikofaktor i seg selv for at noen vil dø. Det er ikke slik at innvandrerungdom har lavere forekomst av selvmordstanker enn nordmenn. I noen undersøkelser er det faktisk motsatt. Det er en del av bildet som vi er bekymret for og et problem vi bør være oppmerksomme på.

Selv om den nye forskningen knuser noen myter, friskmelder den ikke innvandrerbefolkningen.

– Det er ingen grunn til å bagatellisere selvmordrisiko blant innvandrere, men jeg tror bildet er viktig å nyansere, noe som ikke har vært mulig før nå.

– En del innvandrere, særlig i førstegenerasjon, har lavere tillit til offentlige myndigheter og helsevesenet, ofte på grunn av negative erfaringer i landene de kommer fra. Det er språklige og kulturelle barrierer når det skal søkes og mottas helsehjelp. Dette er det viktig å ta på alvor og at vi gjør det vi kan for å bygge ned disse barrierene. Det blir en gedigen kommunikasjonsutfordring, sier han.

Den vanskelige kommunikasjonen
Lars Mehlum er én av 15 som sitter Nasjonalt forum for forebygging av selvmord, som har ansvaret for å sørge for at regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord, «Ingen å miste» blir fulgt.

Et av målene i handlingsplanen er en folkeopplysningskampanje.

– Innvandrerbefolkningen er en ekstremt heterogen gruppe som det blir litt av en utfordring å nå frem til. Vi må likevel ta det på alvor og prioritere de gruppene vi vet trenger det mest, for eksempel ungdom i innvandrermiljøer. Vi bør også fokusere på gruppene med en landbakgrunnen hvor risikoen er størst, som Sør- og Mellom-Amerika og Sørøst-Asia, som ikke har den samme lave raten av selvmord som andre grupper.

Han peker også på det stigmaet som følger psykisk uhelse og selvmord.

– Dette stigmaet er ikke så stort som før blant innfødte nordmenn, men i mange innvandrergrupper er psykiske problemer ennå svært stigmatiserende. Vi må jobber for å alminneliggjøre psykiske vansker og bygge ned myter og tabuer som hindrer folk i å snakke om problemene sine og søke hjelp. Målet må være at det er like naturlig å søke hjelp til å løse psykiske problemer som det er å søke hjelp for en hjerte- eller lungesykdom.

Viktig å ikke «overselge» tilbudet
Til slutt peker Lars Mehlum på at det blir viktig å jobbe med å få med helsevesenet, både spesialist- og primærhelsetjenesten, samt andre nøkkelpersoner i samfunnet i opplysningsarbeidet.

– Uten at mottaksapparatet er forberedt, får man ingen effekt, sier han og oppsummerer:

– Det blir også viktig at vi ikke «overselger» det tilbudet vi har.

– Det norske helsevesenet er riktignok godt utbygget sammenlignet med veldig mange andre land, men det er ikke sånn at du kan gå til fastlegen og så få hjelp av en psykolog eller lege på en-to-tre.

– Det er viktig at vi forteller folk at selv om de kanskje ikke lykkes med å få hjelp første gang, så prøv igjen.

– Og når man først kommer til behandling, er responsraten på selv de beste behandlinger i dag maksimalt 70 prosent. Det er derfor god grunn til at vi har flere alternative behandlingsformer. Ofte må man jobbe litt for å finne riktig hjelp for den enkelte. Det kan bli en utfordring å kommunisere balansen mellom håpefullt og realistisk i møte med innvandrerbefolkningen.