Argumentasjon på feil spor
Enhver forsker vil komme i situasjoner der ett forskningsresultat vil være mer attraktivt enn et annet. Potensielle interessekonflikter er ikke mulig å unngå enten det gjelder forskning eller ekspertoppdrag. Fokuset må ligge i best mulig håndtering av konfliktene.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Tom Pike, selvstendig næringsdrivende gjennom konsulentselskapet Credio AS
I EN PÅGÅENDE meningsutveksling mellom professor Ivar Sønbø Kristiansen og professor Lars Slørdal, presenterer Slørdal en argumentasjon som ikke kan få stå uimotsagt.
I sitt innlegg beskriver Slørdal resultater fra en rekke studier som viser at industrifinansiering øker sjansen for at forskningsresultater går i industriens favør. Dette fremføres som klart bevis for at kommersielle interessekonflikter har en systematisk «ødeleggende innvirkning på faglige vurderinger i helsevesenet».
LOGISK BRIST. Det etterlatte inntrykket er at fenomenet er svært omfattende og udiskutabelt. Resonnementet har imidlertid en åpenbar logisk brist.
Undertegnede sitter i glasshus med flere roller i helseindustrien. Jeg risikerer følgelig at disse linjer blir avskrevet som et forutsigbart saksinnlegg til blindt forsvar for næringen. La meg derfor bedyre at jeg selvfølgelig er helt enig i at all bias i forskningsresultater må bekjempes. Å være på vakt mot og slå ned på utilbørlig påvirkning, er viktig. Overtramp må frem i lyset, korrigeres og sanksjoneres. Så langt er vi nok enig.
Å være på vakt mot – og slå ned på – utilbørlig påvirkning, er viktig. Overtramp må frem i lyset, korrigeres og sanksjoneres
TOLKNINGEN. Enigheten stopper ved tolkning av studiekonklusjonene Slørdal lister opp. Han ser bort fra noe helt essensielt. Det ville vært både oppsiktsvekkende og urovekkende om studiene Slørdal peker på, ikke hadde vist at industrifinansierte studier oftere ga positivt resultat enn akademisk/offentlig forskning. Industriens livsforutsetting er å tjene penger. Offentlig forskning har ikke dette kravet.
Industrien legger ned stor innsats i å velge bort studier som har lav sjanse for å oppnå resultater industrien er tjent med. Offentlig forskning tilstreber tvert imot ofte å tette hullene ved å utføre studier som industrien ikke ser seg tjent med. Det er et tilsiktet og legitimt bias i hvilke studier som blir startet av de to grupperingene.
I tillegg legger industrien ofte større ressurser i studiene enn det offentlige. Da må man også forvente ulikheter i resultatene.
FEILAKTIG BILDE. Betyr dette at forskningsresultater ikke påvirkes utilbørlig av kommersielle interesser? Selvfølgelig kan vi heller ikke slutte dette ut ifra studiene. Men det vi kan si, er at Slørdal etterlater et feilaktig skråsikkert og overdrevet bilde av problemets omfang.
Sønbø Kristiansen har et godt poeng, nemlig at må man se mer helhetlig på interessekonflikter. Økonomiske interessekonflikter er viktig, men andre kilder må heller ikke undervurderes. Kristiansen skriver: «Etter mitt syn kan posisjon i en organisasjon, vennskap, fiendskap, slektskap, politisk oppfatning og andre forhold påvirke faglige vurderinger.»
Slørdal skriver at «Sidestillingen av offentlige oppdragsgivere og legemiddelindustri er mildt sagt søkt».
EKSTREME UTSLAG. Jeg er uenig. La oss ta et eksempel: Si at det offentlige bevilger store beløp til en forsker for et prestisjeprosjekt der det skal undersøkes om et billig legemiddel kan være like godt/bedre enn et dyrt legemiddel. Et legitimt og samfunnsnyttig formål.
Det er imidlertid virkelighetsfjernt å avfeie det som «søkt» at det også i slike situasjoner kan oppstå betydelig påtrykk, prestisje, egeninteresse, forsvar av arbeidsplass, ambisjoner, kjepphester eller lignende, som bevisst eller ubevist påvirker forskeren.
En rekke tilfeller av avslørt forskningsjuks i akademia viser ekstreme utslag av denne type interessekonflikter innen offentlig finansiert forskning.
SVARTMALING. Enhver forsker vil komme i situasjoner der ett forskningsresultat vil være mer attraktivt enn et annet. Potensielle interessekonflikter er ikke mulig å unngå enten det gjelder forskning eller ekspertoppdrag. Fokuset må ligge i best mulig håndtering av konfliktene.
Vi har allerede virkemidler for forebygging og avdekking av utilbørlig påvirkning: fagfellevurdering, krav til bekreftende studier, krav til transparens, streng regulering, lovgivning og sanksjoner.
Det er her støtet må settes inn. Ufundert svartmaling bidrar i hvert fall ikke.
Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har styreverv, øvrige roller samt aksjer i en rekke selskaper i norsk og internasjonal helseindustri. Han er styremedlem i Inven2 og tidligere medlem av strategirådet for HelseOmsorg21. Er tidvis brukt i ekspertpanel for Forskningsrådet og har en deltidsstilling ved OsloMet med innovasjon som arbeidsfelt.
