Norsk intensivmedisin – hva har vi lært så langt?

Det er viktig at vi, når covid-19-pandemien er bak oss, starter en planmessig styrking av norsk intensivmedisin. Dette er en åpenbar oppgave for politikere og for helsemyndigheter – i nært samarbeid med faggruppene som i dag organiserer og har kompetanse i intensivmedisin.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Kronikk: Hans Flaatten, overlege ved Kirurgisk serviceklinikk på Haukeland universitetssjukehus og professor i intensivmedisin ved Universitetet i Bergen
Pål Klepstad, overlege og professor ved Anestesiavdelingen/Intensiv på St. Olavs hospital
Finn Andersen, overlege ved anestesiavedlingen, Ålesund sjukehus
Trine Gundem, overlege ved anestesiavdelingen/intensiv Ullevål, Oslo universitetssykehus
Anniken Haavind, overlege ved anestesiavdelingen/intensiv, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN)
Kristian Strand, avdelingsoverlege ved Intensivavdelingen, Universitetssykehuset i Stavanger (SUS)

Hans Flaatten

DA NORGE gikk inn i pandemien i mars/april, ble intensivkapasitet raskt et hett tema. Tidlige analyser fra sentrale helsemyndigheter pekte på et mulig behov for intensivplasser som var svært mye høyere enn sykehusenes normale kapasitet. Det ble også en diskusjon om utgangspunktet, det vil si hvor mange intensivplasser Norge hadde i begynnelsen av 2020.

Dette spørsmålet var allerede besvart i 2019, i en rapport om status og utfordringsbildet for norsk intensivmedisin – bestilt av de regionale helseforetakene (RHF-ene). Antallet intensivplasser per innbygger var 4/100.000, et tall som er lavere enn i de fleste land vi ofte sammenligner oss med.

Pål Klepstad

PÅ STEDET HVIL. Rapporten viste også at vi hadde stått «på stedet hvil», med kun små endringer i intensivkapasitet fra 2010, men med et økt antall overvåkingssenger.

Bemanningen og utdanningen av personell ved overvåkingsenheter er forskjellig fra intensivenheter. Derfor vil ikke overvåkingssenger automatisk dekke opp for manglende intensivkapasitet under en pandemi.

Likevel har nok en begrenset forståelse av forskjellen på de ulike nivåer av overvåking skapt en usikkerhet om hva som finnes av reell intensivkapasitet.

PERSONELL – OG KOMPETANSE. I sommer bestemte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at våre helseforetak skulle ha planer for totalt 1200 intensivplasser for å kunne møte en pandemitopp. Selv om det finnes planer for eskalering av aktiviteten i et verstefalls pandemi-scenario, er det viktig å påpeke at disse planene har mange faglige kompromisser som kan medføre en reduksjon i overlevelse. Årsaken er enkel: Norge har et begrenset antall helsepersonell med kompetanse i intensivmedisin.

Allerede i normalsituasjonen før pandemien var det mangel på personell i forhold til behov. Derfor vil kompetanse være en kritisk faktor, og det som begrenser en stor økning i kapasiteten på kort sikt selv etter at tilgang på utstyr og smittevern er ivaretatt.

MANGLER STATUS. Vi mener mye av problemene også kan skyldes den manglende statusen intensivmedisin har, og har hatt, i Norge. Til tross for mange initiativ, blant annet fra vårt fagmiljø, har ikke intensivmedisin blitt betraktet av norske helsemyndigheter som et selvstendig medisinsk fagfelt som kvalifiserer til en spesialitet eller sub-spesialitet.

Til tross for mange initiativ har ikke intensivmedisin blitt betraktet av norske helsemyndigheter som et selvstendig medisinsk fagfelt som kvalifiserer til en spesialitet eller sub-spesialitet

Hvis det ikke hadde vært for et sterkt engasjement fra Norsk Anestesiologisk Forening over mange tiår for å styrke intensivkompetansen blant landets anestesileger, hadde situasjonen vært enda dårligere.

FELLES STYRKING! Covid-19-pandemien har igjen understreket at intensivmedisinsk kompetanse og kapasitet er viktig, og fort blir en begrensende faktor i å bekjempe utfordringer som en pandemi fører med seg.

Derfor er det viktig at vi, etter at denne pandemien er lagt bak oss, starter en planmessig styrking av norsk intensivmedisin. Dette er en åpenbar oppgave for politikere og for helsemyndigheter både sentralt, regionalt og lokalt – i nært samarbeid med de faggruppene som i dag organiserer og har kompetanse i intensivmedisin.

Det er derfor gledelig at en gruppe stortingspolitikere har tatt denne ballen, og i sommer har levert et representantforslag om å styrke norsk intensivmedisin, og som nå er til behandling i helse og omsorgskomiteen.

HVA MÅ TIL? Målsettingene må være:

  • Alle helseregioner må øke kapasiteten til norsk intensivmedisin fra i dag på ca. 4 senger per 100.000 innbyggere til seks senger, i praksis fra 250 til 375 senger.
  • Vi har i dag for store regionale forskjeller i intensivkapasitet, noe som må utjevnes.
  • Utdanningskapasiteten for intensivsykepleiere må økes, og tiltak må settes inn slik at vi beholder disse i intensivavdelingene.

I motsetning til fagområdene for mange andre spesialsykepleiere, for eksempel innen anestesi og operasjon, er det innen intensivbehandling liten forskjell på behov for ansatte mellom natt og dag, hverdag og helg. Det er en utfordring å lage turnuser som ansatte kan stå i over mange år. Dette krever snarlige tiltak da det er klare tegn på synkende interesse for å utdanne seg som intensivsykepleier.

UTDANNING – OG BEREDSKAP. Intensivmedisin, som fagområde, må oppgraderes helst som en formell sub-spesialitet med konkrete krav til utdanning, kompetanse og erfaring fra relevante avdelinger.

  • En må sikre at alle akuttsykehus har en døgnkontinuerlig dekning med nødvendig intensivkompetanse. For de fleste sykehus vil intensivkompetansen ligge hos anestesileger som finnes i vaktberedskap ved alle akuttsykehus, og som har intensivmedisin som en del av sin grunnutdanning. Ved universitetssykehus vil det være mulig å ha en større bredde i rekrutteringen, men grunnleggende intensivmedisinsk kompetanse må alle ha.
  • En må forankre intensivmedisinsk beredskap bedre med konkrete planer, både lokalt og nasjonalt, for hvordan både senger og kompetanse best kan fordeles og spres for å kunne behandle flest mulig. Dette må innebære planer for fysiske senger og utstyr, og for hvordan ikke-intensivt personell kan læres opp til å bidra under ledelse av erfarent intensivpersonell.

Uansett vil det være lite realistisk at vi kan øke kapasiteten ut over en tredobling i en krise. Med en økning til 375 senger, som nevnt innledningsvis, kan vi i en krise trolig ekspandere til cirka 1000 senger om det blir behov for det.

DET KAN SKJE IGJEN. Vi håper – når pandemien en gang tar slutt – at en slik styrking av norsk intensivmedisin blir en realitet.

Vi må uansett ikke bare puste lettet ut å tenke at «nå er det over», og at noe lignende ikke kommer igjen på lang tid.

Dette vil mest sannsynlig hende – men vi vet ikke når.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatterne erklærer at de ikke har noen økonomiske interessekonflikter, utenom deres faglige bindinger.

Powered by Labrador CMS