Hva er den reelle gevinsten ved lungekreftscreening?
Gir screening av nåværende og tidligere storrøykere bedre livskvalitet og økt overlevelse, og slutter de å røyke når de forespeiles en «quickfix» med tidlig diagnostikk og økt overlevelse ved å delta i forskning? Er nytteverdien av en slik masseundersøkelse verdt kostnadene?
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Bjørn Einar Nielssen, overlege ved avdeling for bildediagnostikk, Sykehuset Østfold
KREFTFORENINGEN presenterte nylig Nelson-studien, som ble gjennomført i Belgia og Nederland, som en fantastisk nyhet.
Prosjektlederen for en planlagt norsk screening, som har fått åtte millioner kroner fra Kreftforeningen til prosjektet, uttaler at man kan «redde 500 liv i løpet av en treårsperiode» ved å screene norske nåværende og tidligere storrøykere i alderen 50–69 år.
RESULTATENE. Dette gjør det verdt å se nærmere på hva Nelson-studien faktisk rapporterte. 13.195 mannlige nåværende eller tidligere storrøykere ble delt i to grupper, screeninggruppen gjennomgikk tre lavdose-CT-thorax i løpet av 5,5 år mens kontrollgruppen ikke ble undersøkt på denne måten. Endepunktet var antallet døde etter ti års oppfølging.
Det ble utført 22.900 CT-undersøkelser på 6583 personer i screeninggruppen. Grunnen til at antallet undersøkelser per person i snitt var over tre, er at flere måtte inn til ekstraundersøkelser på grunn av usikre funn. Det ble totalt påvist lungekreft hos 203 av de screenede, og 160 av dem døde av lungekreft i løpet av oppfølgingstiden.
Både antallet døde på grunn av lungekreft og total dødelighet i de to gruppene ble talt opp, jamfør The New England Journal of Medicine.
IKKE PROBLEMATISERT. Som blant andre NRK og Dagens Medisin rapporterer, ble den relative dødeligheten av lungekreft i screeninggruppen 2,5 per 1000 leveår mot 3,3 per 1000 i kontrollgruppen.
Mennesker som har fått beskjed om at de har en svulst et eller annet sted, har det ikke bra, og man vet at selvmordsraten øker når man får en kreftdiagnose
Det som ikke omtales, er at flere døde i screeninggruppen (13,83/1000 leveår) enn i kontrollgruppen (13,76 pr. 1000 leveår). Dette rapporteres i Nelson-studien, men problematiseres ikke av forfatterne.
De som ble screenet, hadde økt forekomst av andre krefttyper, mage-/tarmsykdommer og økt forekomst av «external causes of illness and death». I dette siste begrepet må komplikasjoner til utredning og behandling samt selvmord ha vært inkludert, men ikke spesifisert.
REDUSERT LIVSKVALITET. Hvordan har mennesker det etter å ha fått beskjed om at de har en svulst et eller annet sted, enten det er i lunger, bryst, prostata eller andre organsystemer? De har det ikke bra, og man vet at selvmordsraten øker når man får en kreftdiagnose. Kreftdiagnosen i seg selv gir en flerdobling av antallet selvmord.
De som ikke tar livet av seg, har nok også fått atskillig redusert livskvalitet etter at diagnosen er stilt.
Å få beskjed om at «du har en svulst som godt kan være godartet, men vi vet ikke om den er det og skal følge deg opp», er vel litt lettere å hanskes med enn en kreftdiagnose, men dødsangsten melder seg nok raskt. Nelson-forfatterne nevner også at den meget gode compliancen, der 90 prosent møtte til screeningundersøkelsene, kan forklares med frykten for alvorlig sykdom og død.
NYTTEVERDIEN? Gir screening av nåværende og tidligere storrøykere bedre livskvalitet og økt overlevelse, og vil storrøykere slutte å røyke når de blir forespeilet en «quickfix» med tidlig diagnostikk og økt overlevelse ved å delta i en slik studie? Rettferdiggjør nytteverdien av en slik masseundersøkelse kostnadene?
Det er fare for at svaret på alle disse spørsmålene er nei.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin 18/2020, fra Kronikk og debattseksjonen
