Med en usikker fremtid bør vi investere smart

Når et nytt sykehus koster i overkant av ett års driftsbudsjett, blir det fort dårlig økonomi for samfunnet å bygge for trange sykehus. Nye sykehus som dimensjoneres ut ifra feil premisser, kan vanskelig tilpasse seg en fremtid som blir annerledes enn planlagt.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Anne-Karin Rime

JOBB-KOMMENTAREN: Anne-Karin Rime, anestesilege og leder av Overlegeforeningen (OF)

NÅR DETTE skrives, er statsbudsjettet for 2021 akkurat lagt frem, og mange leser iherdig for å se om de har fått noen av de hardt trengte midlene de har kjempet for. I år var det grunn til å være optimist for helsesektoren, men få mener at forslaget til statsbudsjettet innfridde.

Vårt håp er at også opposisjonen bruker anledningen til å få frem et taktskifte i satsingen på helse slik at vi kan fortsette å ha en god offentlig helsetjeneste.

Se også: Hva vet vi etter evalueringen av Sykehuset Østfold?

ETTERSLEPET. Vi er midt i en pågående pandemi hvor vi fortsatt ikke har spesifikk behandling eller en klar vaksine. De strenge tiltakene samfunnet har hatt, og fortsatt må ha, flere steder, er viktige fordi helsevesenet ikke vil klare belastningen med for mange blir syke samtidig.

Siden mars har flere hundre tusen pasientkonsultasjoner og operasjoner blitt utsatt på grunn av omdisponering av personell, mangel på areal i sykehus, mangel på smittevernutstyr samt bekymring hos pasienter for å bli smittet. I månedene som kommer, må de samme ansatte ta igjen etterslepet av behandlinger og samtidig stå i pandemiberedskap.

Se også: Desentralisering er ikke løsningen

BEREDSKAP – OG KVALITET. Beredskap koster, og vi erfarer nå at manglende beredskap koster enda mer. Gamle sykehusbygg er sjelden tilpasset dagens behov. Gode og store nok sykehusbygg er en helt sentral forutsetning for sterk beredskap, høy kvalitet i pasientbehandling og god pasientsikkerhet. Større er ikke alltid bedre, men byggene må være hensiktsmessige og tilpasset oppgavene sykehusene er forventet å utføre fremover.

Politikerne må satse på å bygge store nok sykehus slik at pasientene ikke blir kasteballer mellom to forvaltningsnivåer i helsetjenesten

Vi ser i dag at når nye sykehusbygg planlegges, fører målsettingen om kostnadseffektivisering til at vi bygger for trange sykehus. Dette går på bekostning av produktivitet og pasientsikkerhet, noe som gjør at hver lege utfører færre pasientbehandlinger per år. Det fører til at det trengs flere leger for å dekke det samme behov for helsetjenester, og resultatet blir høyere driftskostnader.

Se også: Vi har ikke et ønske om å bygge for små sykehus

ØKONOMISK PARADOKS. Det paradoksale utfallet er at kortsiktig kostnadseffektivisering i investeringer fører til høyere driftskostnader på sikt. Når et nytt sykehus koster i overkant av ett års driftsbudsjett, blir det fort dårlig økonomi for samfunnet å bygge for trange sykehus.

Sykehusbyggmodellen som i dag ligger til grunn for dimensjoneringen av nye sykehusbygg, synder etter min mening på to punkter: Den adresserer ikke usikkerheten knyttet til de mange endringskreftene som kan trekke helsetjenestebehovet opp og den vedgår i liten grad at de kvalitative justeringene som gjøres, for eksempel overføring av liggedøgn til kommunene, er høyst usikre faktorer.

Konsekvensen er at nye sykehus dimensjoneres ut ifra feil premisser og vanskelig kan tilpasse seg en fremtid som kan bli annerledes enn planlagt.

SVIKTENDE PREMISSER. Evalueringsrapporten og erfaringene fra Kalnes er et godt eksempel på dette. Det mangler areal, slik at ledere og ansatte bruker mye tid på å planlegge hvor de skal plassere pasientene. 47 enmannsrom har nå blitt gjort om midlertidig til tomannsrom, og likevel har sykehuset korridorpasienter. En av årsakene til dette, mener sykehusledelsen, at er at kommunene ikke gjør jobben sin og tar imot det sykehuset mener er utskrivingsklare pasienter. Dette er ofte pasienter med et komplisert sykdomsbilde som krever mye ressurser og dermed ikke kan skrives rett ut til hjemmet.

En annen sviktende premiss er at mellom ti og femten prosent av aktiviteten i sykehus planlegges overført til kommunene ved planlegging av nye sykehus. Å overta dette volumet av pasientbehandling, vil kreve store investeringsbehov i kommunene, noe som ikke gjenspeiles i budsjettene og planene til kommunene. I tillegg skal kommunene håndtere en aldrende befolkning blant egne innbyggere og får dermed en dobbelt belastning knyttet til helseoppgaver.

MEDVIRKNING. Kommunene må tas aktivt med i planleggingen av nye sykehus ettersom de skal ha en sentral rolle i å løse utfordringene sykehusene i dag står overfor – og volumet av pasienter som «velges vekk» av sykehusene. Dette er særdeles viktig for å kunne ivareta pasientene på en helhetlig og god måte gjennom gode og planlagte pasientforløp.

Helsefelleskapene er også etablert av helseministeren for å gi bedre samhandling og utnytte de samlende ressursene bedre.

KOMPETANSE. Skal vi beholde en god offentlig helsetjeneste, er det viktig at regjeringen og opposisjonen på Stortinget satser på helse i kommende års statsbudsjett.

Politikerne må vise at de satser på å beholde – og utvikle – kompetansen hos leger og annet helsepersonell. Ikke minst må de satse på bygge store nok sykehus slik at pasientene opplever at de får en god behandling – og ikke blir kasteballer mellom to forvaltningsnivåer i helsetjenesten.

Dagens Medisin 18/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

Powered by Labrador CMS